Den neglisjerte vidundermedisinen

Takk! Dette er meget velskrevet og harde fakta blir servert og gitt meningsfulle sammenligninger. Og - heldigvis er det raske samarbeidsløsninger å gripe etter. Forfatter sier mot slutten: «Et konkret eksempel kan være å etablere en egen gren av helsevesenet som driver med forebyggende livsstil, med langt større ambisjoner enn det som eksisterer i dag. Et annet eksempel kan være å gjøre PT (personlig trener) til en vitenskapelig utdanning, og dermed åpne muligheten for å henvise pasienter til livsstilsbehandling istedenfor medisiner.» Siden 1990 har bachelorutdanning innen aktivitetsmedisin foreligget.

Jeg er helt enig i det meste av innholdet i det forfatteren skriver. Men jeg vil gjøre oppmerksom på at det allerede finnes yrkesgrupper i helsevesenet som er spesialister i forebygging og helsefremming - og som alltid bruker fysisk aktivitet som del av sin tiltakspakke. Vi har universitetsutdannelse (vitenskapelig sådan) og kalles fysioterapeuter. Det ville gjort jobben vår litt lettere hvis dere leger, som artikkelforfatteren peker på, hadde framsnakket fysisk aktivitet som viktig tiltak oftere.

Jeg er veldig enig med artikkelforfatteren. Men jeg savner hvilken betydning hverdagsaktiviteten har. Det at du fysisk er i bevegelse og ikke sitter stille, ser forfatteren det som fysisk aktivitet? Eller må man gå tur i 150 min per uke?

Takk for en velskrevet og informativ artikkel, major kudos.

Jeg verdsetter at forfatteren har disponert sin egen tid og energi til å fremme dette viktige temaet.
Det er faktisk helt uforståelig for meg hvorfor vi som art ikke velger å bruker mer tid og energi på det som er grunnmuren for god helse.
Fysisk aktivitet, trening, ernæring, søv, sosiale nettverk, rett og slett sunn livsstil, er noe vi ikke har behov for mer kunnskap og forskning på for å være sikre på at fungerer. Hvorfor vi ikke øser på med ressurser for å styrke bevisstheten av det i befolkning virker for meg som ren galskap.
Gjør Frisklivssentraler lovpålagt i kommunene (det finnes allerede mange veldrevne eksempler) og anerkjenn at vi allerede har ressurser blant annet i form av helse- og treningsfysiologer utdannet fra Norges Idrettshøgskole.

Vinningen på lang sikt for oss som felleskap vil være så enorm at det er umulig å tallfeste det, nettopp fordi det ikke bare ruster flere til å stå i arbeid lengre med god helse, leve lengre med god helse, men også på grunn de «bivirkningene» som Kjerpeset nevner. Økt livskvalitet, humør, søvnkvalitet, mulighet for mestringsfølelse og sosialt samvær.

Det er en vidundermedisin ja, nettopp fordi det gjør noe med individet i seg selv, noe med valgene man tar.
Vi kan potensielt løfte kunnskapsnivået til befolkningen kollektivt som igjen vil forme mye av verden rundt oss. HMS-arbeid på arbeidsplasser vil kanskje begynne å tas seriøst. Kanskje man begynner å være mer aktiv og deltakende i samfunnet, fordi man ser at rammene rundt ikke er tilpasset mennesket, vi er tilpasset rammene. På mange måter, som dette, er mye av «filosofien» man lærer i treningslære overførbar til livet som helhet. Du skal ikke tvinges inn i en maskin eller øvelse som ikke passer deg, ditt utgangspunkt og din kropp, man endrer på øvelsen eller skalerer den.

Det er av og til ekstremt frustrerende å se hvordan vi overser oss selv, vi nedprioriterer oss selv og isteden bruker energien på distraksjoner for å døyve det faktumet at vi har det ikke bra. Vi har et stort behov for å stoppe opp, ta en pust i bakken og revurdere retninga.

Igjen, takk for artikkelen. Fortsett det gode arbeidet!

Dette er tittelen på en bok av Benjamin Bikman - Why We Get Sick (1). Som artikkelforfatteren poengterer, fysisk aktivitet reduserer risikoen for en rekke sykdomstilstander, de samme omhandles i nevnte bok. Det er også viktig å stille seg spørsmålet: Hvorfor har fysisk aktivitet denne positive effekten på helsen? Hva gjør fysisk aktivitet med kroppen, som reduserer risikoen for og bedrer utsiktene for en rekke sykdommer, som kreft, høyt blodtrykk, diabetes (jeg mener også diabetes type 1) og så videre?

Skal vi tro Bikman, som har sett på en rekke studier, så henger det sammen med insulinfølsomhet/insulinresistens, som i sin tur vil påvirke hvor mye insulin kroppen produserer eller må tilføres (1). Dette igjen påvirker både fettforbrenning og fettlagring, for å nevne noe. Det synes da merkelig for meg at referanseverdien for c-Peptid ble økt fra 720 til 1400 i 2004 (2), og videre til 1480 i 2023 (3). Som et resultat av dette vil pasienten nå måtte være enda mer insulinresistent før blodprøvene blir utenfor referanseområdet. Dette er blant annet uheldig for pasienter som utredes for diabetes, som da kan ha både antistoffer og en relativ høy c-Peptid. I disse tilfellene vil det kunne være tilstrekkelig å gi behandling som for type 2 diabtetes, siden pasienten beviselig har en relativ høy egenproduksjon av insulin og en viss insulinresistens.

Fysisk aktivitet bør absolutt brukes som vindundermedisin, men det er viktig å være klar over at mange av de positive effektene med trening ikke nødvendigvis kommer av treningen i seg selv, men av bedret insulinresistens. Og den kan mange gjøre noe med ved enkle grep. Her har jeg stor tro på effekten av det jeg kaller hverdagsaktivitet. Det kan være å gå trappene istedenfor å ta heisen, klippe plenen, måke snø eller å gå de 500 metrene til butikken for å kjøpe den literen med melk som er nødvendig til maten.

Som diabetiker selv merker jeg svært godt hvordan fysisk aktivitet påvirker insulinresistensen/insulinfølsomheten. Etter kun et par roligere dager påvirkes blodsukkeret negativt. Og ved gjenopptatt aktivitetsnivå tar det gjerne et par dager før blodsukkeret har stabilisert seg på vanlig nivå igjen. For meg viser det at regelmessig fysisk aktivitet er nøkkelen til bedre insulinfølsomhet (lavere insulinresistens), med alle de fordeler det medfører. Av egen erfaring kan jeg si at 150 minutter med fysisk aktivitet i uka hjelper, men jeg har langt bedre blodsukker ved betydelig høyere treningsmengde.

Litteratur:
1. BikmanB. Why we get sick: The hidden epidemic at the root of most chronic desease - and how to fight ut. Dallas, TX: BenBella Books Inc, 2020.
2. Hexeberg S, Lindberg FA. Kvinnelig insulinbruker med diabetes type 2 og vektproblemer. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 443-5.
3. Nye referansegrenser for C-peptid og insulin fra 6.11.2023 https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/laboratorietjenester/hormonlaboratoriet/nye-referansegrenser-for-c-peptid-og-insulin-fra-6.11.2023 Lest 23.08.2024.

Fantastisk, dette kunne jeg ikke skrevet bedre selv. På vegne av oss alle: takk! Jeg har en mastergrad fra NTNU og Norges Idrettshøgskole i nettopp treningsfysiologi og det vi kaller aktivitetsmedisin. Etter to år i helsevesenet har jeg akkurat samme inntrykk som artikkelforfatter hva gjelder både organisering og holdning - helt håpløst og som et synkende skip. Det er et gigantisk paradoks at nettopp vidundermedisinen blir neglisjert! Det er en tap-tap-situasjon for absolutt alle involverte parter, helt fra pårørende, via pasient og så til helsepersonellet. Alle landets skattebetalere bør også med rette stille spørsmålstegn ved hva pengene går til. Vi har en enorm jobb å gjøre. Håper vi sees i jobbrelatert samarbeid i fremtiden!

Tusen takk til alle som har lest og delt artikkelen. Jeg har fått utelukkende positive tilbakemeldinger og responsen har vært betydelig større enn forventet. Det betyr mye å se at så mange mennesker deler mine tanker.

Det har vært interessant å få så mange tilbakemeldinger fra fysioterapeuter. Jeg var ikke klar over at fysioterapeuter har så mye kompetanse og interesse innenfor forebygging, og jeg tror at svært få leger egentlig vet dette. På mange måter illustrerer dette svært godt neglisjeringen. Jeg skal endre praksis og henvise til dere ved enhver passende anledning. Et betydelig tettere samarbeid mellom leger og fysioterapeuter i alle helsevesenets ledd vil være svært positivt.

Det er flere andre yrkesgrupper som har henvendt seg. Det å få jobb i forebyggende helse er angivelig vanskelig, selv med mastergrad. Dette er bakvendtland og svært beklagelig. God forebyggende medisin er på mange måter usynlig, men det er vår jobb som helsevesen å likevel se det, og ikke minst fremme det, og dagens situasjon er åpenbart langt fra tilstrekkelig.

Alle de utrolig hyggelige tilbakemeldingene har motivert meg ytterligere til å fortsette med dette. Tusen takk.

Tusen takk for det som trolig er en av de beste kronikkene jeg har lest om fysisk aktivitet som medisin, sådan og forebyggende medisin. Therese Fostervold Mathisen står for flere kronikker med fokus på dette, som er vert å lese (1). Og takk for ditt åpenbart brennende engasjement for dette og din åpenhet om dine opplevelser av kunnskapsnivået i legestanden om aktivitetsmedisin. Jeg tror du har så inderlig rett i at en egen gren i helsevesenet må til for å sette aktivitetsmedisin i system og gjøre det tilgjengelig for alle som trenger det. Det finnes enorme utappede ressurser i helse-og treningsfysiologene, i personlige trenere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, kiropraktorer og osteopater - folk som interesserer seg spesielt for å hjelpe andre med fysisk aktivitet som virkemiddel. Det er allerede mange faggrupper med overlappende kompetanse som jobber med forebyggende tiltak når det kommer til livsstil. Dessverre er det alt for mange som jobber i det private markedet og server de som kan betale seg til helsetjenester og hjelp. Hvordan kan alle som trenger å få satt fysisk aktivitet i system og trenger veiledning få det? Hvorfor dette ikke allerede er på politisk agenda forundrer meg stadig. Det er jo ingenting å tape og alt å vinne på å benytte fysisk aktivitet som forebyggende tiltak og som medisin.
Jeg tror de fleste vet at fysisk aktivitet er sunt, men vet befolkningen virkelig hvilken gullgruve for helsen (og vår felles pengesekk) det de facto er? Det tviler jeg på, og et sted å starte er kanskje nettopp folkeopplysningen om hva bare litt fysisk aktivitet gjør for helsen. Jeg savner storstilte, godt synlige kampanjer fra Helsedirektoratet om hvor bra fysisk aktivitet er, hvordan sedat atferd kan reduseres og hva den enkelte kan gjøre. Så er det også slik at selv om vi vet noe er bra for oss så er det ikke så lett å gjøre det. Selv ikke når det haster med tiltakene. Det bør egentlig være en selvfølge sat et menneske skal kunne henvises til faglig kyndig helserådgivning og veiledning om dette. Det handler ikke om å få gratis PT-timer, men at personer som for eksempel har høyt blodtrykk, har pre-diabetes type 2 skal få fysisk aktivitet på sin resept.

At du som lege skriver denne kronikken gir et håp for fremtidig samarbeid mellom leger og andre faggrupper for å lette både arbeids-og sykdomsbyrde. Så en stor takk til deg. Og stå på videre!

Litteratur:
1) Mathisen TF. Fysisk aktivitet som medisin krever kompetanse. Dagens medisin 01.07.2019. https://www.dagensmedisin.no/debatt-og-kronikk/fysisk-aktivitet-som-medisin-krever-kompetanse/111118 Lest 25.08.2024.

Tusen tack för en strålande text med viktig poäng. Jag var såklart medveten om att fysisk aktivitet är fördelaktigt, men inte till denna grad. Och det är lätt att glömma bort det i en hektiskt vardag. Tack för påminnelsen och låt oss försöka påminna vår omgivning inklusive våra patienter så ofta vi kan.

At trening er en slags vidundermedisin, får Øyvind Kjerpeset vist frem ved å lede oss kyndig gjennom en lang og imponerende rekke positive helseeffekter som kommer av å være i fysisk aktivitet (1). Følgelig synes det hevet over enhver rimelig tvil at vi bør være fysisk aktive og trene regelmessig dersom vi ønsker å redusere sykdomsrisiko. Samtidig har vi tre innvendinger å komme med – ikke til forskningsfronten om helseeffektene av fysisk aktivitet, men til hva som følger av kunnskapen, og hva vi bør bruke den til.

For det første antyder Kjerpeset at fysisk inaktivitet er en av «[…] rotårsakene til samfunnets helseproblemer» (1). Men hva er egentlig årsak og virkning i dette tilfellet? Mot slutten av kronikken er han selv inne på at vi lever i «en stadig akselererende teknologisk verden» (1). Poenget vårt er at hvis vi retter oppmerksomheten mot rammene vi lever våre liv innenfor, synes det som at strukturelle forhold i samfunnet er (rot)årsaken til fysisk inaktivitet. Tenker vi da at løsningen for å få flere i fysisk aktivitet er å «ansvarliggjøre hvert enkelt individ» (1), står vi i fare for å rette baker for smed, siden både fysisk inaktivitet og helseproblemene som følger av den, er virkninger (og symptomer) av en annen årsak. Ansvaret for å få flere i bevegelse ser fra dette perspektivet ut til først og fremst å være kollektivt og sosialt, ikke personlig.

For det andre er definisjonen av sykdom Kjerpeset legger til grunn, nærmest altomfattende. Den sveiper med seg både risikofaktorer, livsstil, symptomer og sykdommer. Spissformulert kan vi si at mens Kjerpeset overbevisende anklager samfunnet og hans egen profesjon for å være medisinifisert, tegner kronikken opp et samfunn som er medikalisert. At legevitenskapen beveger seg inn på livsområder den ikke var på tidligere, kan noen ganger være et gode, men det kan også fortrenge andre virksomme samfunnsinstitusjoner og omgjøre dem til midler istedenfor mål i seg selv. I tillegg kan det hevdes at det moralske imperativet til helsevesenet fortrinnsvis er å hjelpe dem som allerede er syke og lider (2).

Sist, men ikke minst vil vi hevde at å sette opp helsefremming og sykdomsforebygging som målene et samfunn og dets borgere skal strebe etter, er uttrykk for helsisme. Viktigst er det at dette er en normativ posisjon, som ikke utledes av fakta alene. Selv om Kjerpeset sikkert har rett i at en medisin à la fysisk aktivitet «[...] hadde trolig vunnet nobelprisen over natten» (1), er det nettopp ikke en medisin vi snakker om, men om hvordan vi lever livet vårt. Som en av oss (S.T.) nylig har vist, kan pasienter ha normative grunner til å ikke prioritere fysisk aktivitet, fordi de mener at andre ting i livet er viktigere (3).

Litteratur
1. Kjerpeset Ø. Den neglisjerte vidundermedisinen. Tidsskr Nor Legeforen 2024. https://doi.org/10.4045/tidsskr.24.0240
2. Hofmann B. Managing the moral expansion of medicine. BMC Med Ethics 2022. https://doi.org/10.1186/s12910-022-00836-2
3. Thomsen S, Sandbæk A, Agergaard S. Doing physical activity or not: an ethnographic study of the reasoning of healthcare workers and people with type 2 diabetes. Soc Theory Health 2024. https://doi.org/10.1057/s41285-024-00210-9

Vi er enige med Kjerpeset i at det trengs en holdningsendring i samfunnet – fra pasienter til helsepersonell og politikere. Helse- og treningsfysiologer er klare til å ta en større rolle i helsevesenet, og det er på tide å gi dem mandatet. Denne endringen må følges opp med tiltak som anerkjenner og utnytter den eksisterende kompetansen.

Vi er enige i at helsevesenet er for fokusert på reparasjon fremfor forebygging, og at fysisk aktivitet burde stå mer sentralt i forebyggende arbeid. Det finnes allerede en vitenskapelig forankret utdanning som utdanner helse- og treningsfysiologer. Hvert år utdannes rundt 250 helse- og treningsfysiologer fra fem universiteter og høgskoler i Norge. Disse fagpersonene har spesialkompetanse innen aktivitetsmedisin, med tverrfaglig kunnskap i fysiologi, anatomi, ernæring, sykdomslære og aktivitetsmedisin, fokusert på fysisk aktivitet som behandling, rehabilitering og supplement til annen behandling. Gjennom utdanningen får de praksis med ulike pasientgrupper, noe som, sammen med forskningsbasert tilnærming, sikrer trygghet for pasientene.

I en tidligere kronikk argumenterte Christina Gjestvang, Andreas Thunes og Jon Skjævestad at helse- og treningsfysiologer er nøkkelen til forebyggende helsearbeid (1). Denne yrkesgruppen er unikt posisjonert til å møte de utfordringene Kjerpeset skisserer, ved å gi presis veiledning i fysisk aktivitet til pasienter. Flere helse- og treningsfysiologer jobber allerede i spesialisthelsetjenesten og på frisklivssentraler, hvor treningsbehandling utgjør en stor del av pasientforløpet.
Kjerpeset spør hvordan vi kan forvalte den vitenskapelige kunnskapen om fysisk aktivitet som vidundermedisin. Svaret ligger i å utnytte kompetansen som allerede finnes. Økt bruk av helse- og treningsfysiologer vil gjøre det mulig for fastleger å henvise pasienter til disse for råd og oppfølging, noe som kan gjøre fysisk aktivitet til en integrert del av behandlingstilbudet for ikke-smittsomme sykdommer og psykiske lidelser. Den samfunnsøkonomiske besparelsen ved å bruke treningsbehandling er klar, og nylig lanserte Helsedirektoratet en kalkulator som viser effekten av å få fysisk inaktive personer til å bli aktive (2).

Dersom politikere mener alvor med «grønn resept», må skreddersydd kompetanse utnyttes (3) i større grad. Det har lenge vært behov for å ansette flere helse- og treningsfysiologer i frisklivssentraler, treningssentre, legekontorer og rehabiliteringsinstitusjoner, men det mangler politisk vilje til å gi de nødvendige rammene for å fullt ut integrere dem i helsevesenet. Nå er det på tide å slutte å neglisjere den vitenskapelige «vidundermedisinen» og begynne å bruke den effektivt. Sammen med våre kollegaer i helsevesenet kan vi bidra til å bedre folkehelsen. Har vi råd til å la være?

Litteratur
1. Norges Idrettshøgskole. Helse- og treningsfysiologer: Nøkkelen til forebyggende helsearbeid. https://www.nih.no/om/aktuelt/bloggen/2024/helse-og-treningsfysiologer.html Lest 29.08.2024.
2. Helsedirektoratet. Kalkulator for å beregne helseeffekter av fysisk aktivitet. https://www.helsedirektoratet.no/tema/fysisk-aktivitet/kalkulator-helseeffekter-av-fysisk-aktivitet Lest 29.08.2024.
3. Stensrud T, Laugerud TD. Dersom politikerne mener alvor med «grønn resept» må skreddersydd kompetanse utnyttes. Dagens Medisin 28.12.2023. https://www.dagensmedisin.no/dersom-politikerne-mener-alvor-med-gronn-resept-ma-skreddersydd-kompetanse-utnyttes/607719 Lest 29.08.2024.

Jeg er helt enig i alt forfatteren snakker om her. Det er for lite fokus på helsefremmende og forebyggende arbeid fremfor behandling av sykdom og skade, og verdien av fysisk aktivitet er generelt underkommunisert. Det jeg derimot reagerer litt på er noen av forslagene til endring. Hvorfor foreslår man å vitenskapeliggjøre og utvide PT-utdannelsen når man allerede har en gruppe med helsepersonell som innehar alle de nødvendige kvalifikasjonene? Fysioterapeuter har god kompetanse på både fysiologi og sykdomslære, treningslære, helsefremmende og forebyggende arbeid. Mange fysioterapeuter sliter med å få fast arbeid selv om behovet absolutt er tilstrekkelig tilstede i befolkningen. Kommunene burde opprette flere tilskudd/stillinger og fysioterapeuter burde være mer til stede i barnehager, skoler og fritidsaktiviteter. I tillegg bør en form for trening eller livsstilsintervensjon gjøres billigere og mer tilgjengelig slik at alle kan ha mulighet til å være fysisk aktive uansett alder og økonomisk situasjon.

Tidsskriftet har publisert en kronikk som hevder at fysisk aktivitet forlenger livet og hindrer utvikling av sykelighet (1). Jeg forventet å finne grundige, vitenskapelige begrunnelser for denne påstanden med solid vitenskapelig dokumentasjon. I kronikken finner jeg henvisning til kun et eneste relevant vitenskapelig arbeid om effekten av fysisk aktivitet (2). Arbeidet viser imidlertid kun at det er assosiasjoner mellom fysisk aktivitet og helse, men ikke at den fysiske aktiviteten påvirker helsen. Det er altså vist å foreligge samvariasjoner, men ikke årsak/virkning. Dette er klart påpekt i arbeidet (2): «Several limitations of the present research warrant consideration. First, our estimation is based on observational data. Although we have carefully controlled for confounding factors, our results do not imply causal effects. Future work is warranted to replicate our findings and to confirm the causal relationship.»

Jeg har tidligere påpekt den lange avstanden som kan foreligge mellom assosiasjoner og årsakssammenhenger (3). Samme påpekning kan være relevant igjen. Kronikkforfatter (1) lister opp mange helsefaktorer som er assosiert til fysisk aktivitet. Jeg har kompetanse til å uttale meg om en av dem, nemlig «osteoporose». Her er assosiasjonen så svak at vanlig fysisk aktivitet er uten virkning på det som er avgjørende; i motsetning til bruk av medisiner som har en sterk effekt (4).
Det er lett å påvise sammenhenger mellom faktorer, men svært vanskelig å føre bevis for virkningsmekanismer. Derfor aksepteres ofte assosiasjoner til å påstå virkning, men noen ganger går det helt galt (3). Derfor bør man være forsiktig med å fremme budskap om effekter kun basert på assosiasjoner. Man bør i alle fall tenke grundig igjennom hvilke konsekvenser et budskap kan ha.

Litteratur
1. Kjerpeset Ø. Den neglisjerte vidundermedisinen. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0240.
2. Nguyen XT, Li Y, Wang DD et al. Impact of 8 lifestyle factors on mortality and life expectancy amoung United States veterans; The Million Veteran Program. Clin Nutr 2024; 119: 127–35. doi: 10.1016/j.ajcnut.2023.10.032.
3. Høiseth A. Mangelfull vitenskapelighet. Tidsskriftet 28.6.2023. https://tidsskriftet.no/2023/06/kommentar/mangelfull-vitenskapelighet Lest 01.09.2024.
4. McClung MR, Zancetta JR, Høiseth A, et al. Denosumab densitometric changes assessed by quantitative computed tomography at the spine and hip in postmenopausal women with osteoporosis. J Clin Densitom 2013; 16(2); 250-6. doi: 10.1016/j.jocd.2012.02.014.

Takk for en klok og god artikkel (1). Etter mange år i akuttmedisin kan jeg bare støtte alt du refererer til. Jeg vil også som sertifisert mentaltrener tilføye at balansen i livet og kroppen er underkommunisert. Alle de viktige poengene som nevnes kan ikke gjentas nok. I tillegg til fysisk aktivitet mangler vi i dag et faglig fokus på balanse og hvile. Først når fysisk aktivitet, hvile og næringsrikt kosthold utfyller hverandre, vil vi kunne etablere en sunn balanse som ikke fører til sykdom og samfunnsbelastning (2). Som mentaltrener ser jeg at alle mine kunder mangler balanse og sliter med å prioritere fysisk aktivitet, mat og hvile. Mange går på en smell om og om igjen. Arbeidsminnet bygges fra vugge til grav, og det er en betydelig oppgave å bygge et balansert menneske, med dog en enda større oppgave å endre vaner med mål om et balansert liv. Livslang oppgave for at enkeltmennesket og samfunnet skal kunne prestere og leve sykdomsfri over tid. Jeg heier på deg!

Litteratur
1. Kjerpeset Ø. Den neglisjerte vidundermedisinen. Tidsskr Nor Legeforen 2024; 144. doi: 10.4045/tidsskr.24.0240
2. Abrahamsen FE. En kort introduksjon til prestasjonspsykologi. Oslo: Fagbokforlaget, 2021: 18.

Meget bra skrevet. Du argumenterer godt, og peker på svært sentrale og aktuelle problemstillinger. Jeg mener at skolen er svaret og at skolene burde ha større fokus på å redusere stillesitting ved å legge til rette for mange og varierte muligheter for fysisk aktivitet i skolehverdagen. Den nye Læreplanen (LK20) har fokus både på helse, livsstil og vaner (1). Hvordan dette er implementert og praktiseres i skolen, har man ikke så mye kunnskap om. Hvem har ansvar for disse viktige tematikkene i skolen? Er det et felles ansvar? Har man god nok kompetanse i norske skoler om dette?

Litteratur
1. Utdanningsdirektoratet. Læreplan i kroppsøving (KRO01‑05). https://www.udir.no/lk20/kro01-05?lang=nob Lest 23.9.2024.

Takk for en viktig artikkel. Som tidligere pasient har jeg opplevd å måtte mase på legen for å få lov til å delta på et fysisk opptreningskurs. Et kurs som for meg var veldig bra. Som en motsetning fikk jeg tilbud om flere ernæringskurs, disse var for meg meningsløse. Jeg mener at vi trenger frisklivsgrupper, treningsopplegg og et budskap om at det å gjøre noe fysisk er fullt ut forventet av pasienten. Og at behandlingsopplegget må tilpasses den enkelte pasient, enten det er fokus på fysisk trening eller ernæringshjelp.