At trening er en slags vidundermedisin, får Øyvind Kjerpeset vist frem ved å lede oss kyndig gjennom en lang og imponerende rekke positive helseeffekter som kommer av å være i fysisk aktivitet (1). Følgelig synes det hevet over enhver rimelig tvil at vi bør være fysisk aktive og trene regelmessig dersom vi ønsker å redusere sykdomsrisiko. Samtidig har vi tre innvendinger å komme med – ikke til forskningsfronten om helseeffektene av fysisk aktivitet, men til hva som følger av kunnskapen, og hva vi bør bruke den til.
For det første antyder Kjerpeset at fysisk inaktivitet er en av «[…] rotårsakene til samfunnets helseproblemer» (1). Men hva er egentlig årsak og virkning i dette tilfellet? Mot slutten av kronikken er han selv inne på at vi lever i «en stadig akselererende teknologisk verden» (1). Poenget vårt er at hvis vi retter oppmerksomheten mot rammene vi lever våre liv innenfor, synes det som at strukturelle forhold i samfunnet er (rot)årsaken til fysisk inaktivitet. Tenker vi da at løsningen for å få flere i fysisk aktivitet er å «ansvarliggjøre hvert enkelt individ» (1), står vi i fare for å rette baker for smed, siden både fysisk inaktivitet og helseproblemene som følger av den, er virkninger (og symptomer) av en annen årsak. Ansvaret for å få flere i bevegelse ser fra dette perspektivet ut til først og fremst å være kollektivt og sosialt, ikke personlig.
For det andre er definisjonen av sykdom Kjerpeset legger til grunn, nærmest altomfattende. Den sveiper med seg både risikofaktorer, livsstil, symptomer og sykdommer. Spissformulert kan vi si at mens Kjerpeset overbevisende anklager samfunnet og hans egen profesjon for å være medisinifisert, tegner kronikken opp et samfunn som er medikalisert. At legevitenskapen beveger seg inn på livsområder den ikke var på tidligere, kan noen ganger være et gode, men det kan også fortrenge andre virksomme samfunnsinstitusjoner og omgjøre dem til midler istedenfor mål i seg selv. I tillegg kan det hevdes at det moralske imperativet til helsevesenet fortrinnsvis er å hjelpe dem som allerede er syke og lider (2).
Sist, men ikke minst vil vi hevde at å sette opp helsefremming og sykdomsforebygging som målene et samfunn og dets borgere skal strebe etter, er uttrykk for helsisme. Viktigst er det at dette er en normativ posisjon, som ikke utledes av fakta alene. Selv om Kjerpeset sikkert har rett i at en medisin à la fysisk aktivitet «[...] hadde trolig vunnet nobelprisen over natten» (1), er det nettopp ikke en medisin vi snakker om, men om hvordan vi lever livet vårt. Som en av oss (S.T.) nylig har vist, kan pasienter ha normative grunner til å ikke prioritere fysisk aktivitet, fordi de mener at andre ting i livet er viktigere (3).
Fra medisinifisering til medikalisering og helsisme – en kritikk
At trening er en slags vidundermedisin, får Øyvind Kjerpeset vist frem ved å lede oss kyndig gjennom en lang og imponerende rekke positive helseeffekter som kommer av å være i fysisk aktivitet (1). Følgelig synes det hevet over enhver rimelig tvil at vi bør være fysisk aktive og trene regelmessig dersom vi ønsker å redusere sykdomsrisiko. Samtidig har vi tre innvendinger å komme med – ikke til forskningsfronten om helseeffektene av fysisk aktivitet, men til hva som følger av kunnskapen, og hva vi bør bruke den til.
For det første antyder Kjerpeset at fysisk inaktivitet er en av «[…] rotårsakene til samfunnets helseproblemer» (1). Men hva er egentlig årsak og virkning i dette tilfellet? Mot slutten av kronikken er han selv inne på at vi lever i «en stadig akselererende teknologisk verden» (1). Poenget vårt er at hvis vi retter oppmerksomheten mot rammene vi lever våre liv innenfor, synes det som at strukturelle forhold i samfunnet er (rot)årsaken til fysisk inaktivitet. Tenker vi da at løsningen for å få flere i fysisk aktivitet er å «ansvarliggjøre hvert enkelt individ» (1), står vi i fare for å rette baker for smed, siden både fysisk inaktivitet og helseproblemene som følger av den, er virkninger (og symptomer) av en annen årsak. Ansvaret for å få flere i bevegelse ser fra dette perspektivet ut til først og fremst å være kollektivt og sosialt, ikke personlig.
For det andre er definisjonen av sykdom Kjerpeset legger til grunn, nærmest altomfattende. Den sveiper med seg både risikofaktorer, livsstil, symptomer og sykdommer. Spissformulert kan vi si at mens Kjerpeset overbevisende anklager samfunnet og hans egen profesjon for å være medisinifisert, tegner kronikken opp et samfunn som er medikalisert. At legevitenskapen beveger seg inn på livsområder den ikke var på tidligere, kan noen ganger være et gode, men det kan også fortrenge andre virksomme samfunnsinstitusjoner og omgjøre dem til midler istedenfor mål i seg selv. I tillegg kan det hevdes at det moralske imperativet til helsevesenet fortrinnsvis er å hjelpe dem som allerede er syke og lider (2).
Sist, men ikke minst vil vi hevde at å sette opp helsefremming og sykdomsforebygging som målene et samfunn og dets borgere skal strebe etter, er uttrykk for helsisme. Viktigst er det at dette er en normativ posisjon, som ikke utledes av fakta alene. Selv om Kjerpeset sikkert har rett i at en medisin à la fysisk aktivitet «[...] hadde trolig vunnet nobelprisen over natten» (1), er det nettopp ikke en medisin vi snakker om, men om hvordan vi lever livet vårt. Som en av oss (S.T.) nylig har vist, kan pasienter ha normative grunner til å ikke prioritere fysisk aktivitet, fordi de mener at andre ting i livet er viktigere (3).
Litteratur
1. Kjerpeset Ø. Den neglisjerte vidundermedisinen. Tidsskr Nor Legeforen 2024. https://doi.org/10.4045/tidsskr.24.0240
2. Hofmann B. Managing the moral expansion of medicine. BMC Med Ethics 2022. https://doi.org/10.1186/s12910-022-00836-2
3. Thomsen S, Sandbæk A, Agergaard S. Doing physical activity or not: an ethnographic study of the reasoning of healthcare workers and people with type 2 diabetes. Soc Theory Health 2024. https://doi.org/10.1057/s41285-024-00210-9