13.05.2014: Vi som sliter med kronisk utmattelse, opplever at mange leger og Nav ikke kan nok om dette. Uten kunnskap om hvordan det oppleves kan man heller ikke forstå. Veien frem er derfor blitt veldig tung og unødvendig slitsom. Mange av oss som har vært igjennom kreftbehandling, fikk aldri høre om kronisk utmattelse underveis i behandlingsforløpet. Vi har et inderlig ønske om at Tidsskriftet kan rette mer oppmerksomhet mot kronisk utmattelse (fatigue). Kanskje kan det bli lettere for dem som kommer etter oss hvis de får mer informasjon underveis. Hvis legene og Nav forstår, kan vi trolig takle plagene...

13.05.2014: Tretthet er det hyppigste symptomet under kreftbehandling. Nesten alle vil oppleve akutt tretthet under behandlingen og rett etterpå (1). Det er ofte behandlingen og ikke kreftsykdommen som gir tretthetsfølelsen. Inflammasjon er for tiden i søkelyset som bindeledd mellom kreftbehandlingen og akutt tretthet. I tillegg kan en rekke andre biologiske forhold ha betydning (2). I mange studier har psykisk ubehag (psychological distress) vært forbundet med tretthet (3). De fleste vil oppleve at symptomet gradvis forsvinner i takt med at den fysiske og psykiske helsen bedres etter avsluttet behandling...

08.04.2014: Legen kan møte lidingsgåta som eit spørsmål – kvifor? – brått og uventa. Den lidande nøyder meg inn i si pine og gåte. Eg kan ikkje røme. Avkledd for svar står eg andsynes den hjelpelause og trivlar etter meining. Han vart verande stille og lite kravstor. I flokken var han lite synleg, i ordbytet passiv. Magnus hadde lært frå tidlege barneår. Alt var ikkje greitt i barndomsheimen. Foreldra hadde sine vanskar. Magnus valde å vere anonym og snill og ta tapet av ein trygg og sutlaus barndom i det stille. Det vart godt betalt arbeid. Familieetableringa vart fyrst krona med vakkert hus, så kom det...

25.02.2014: Så ligger man på sykehus og er operert. Det som leger og pleiere utrettet, er en vidunderlighet. Jeg skulle vært død, men er det ikke. Hovedpulsåren dissekerte. Den delte seg innvendig fra hjertet og ned til skrittet. Lever nå videre med et dacronrør ut av hjertet. «Omtrent så stor som en barneparaplys håndtak,» sa kirurgen, anestesilegen og alle de andre med sine vidunderlige håndverkskunnskaper. Lov og takk. Mindre enn et år senere skjer det noe med blindtarmen. De unge vil ikke tro det er blindtarmsbetennelse. «Eldre mennesker har ikke blindtarmsbetennelse.» Så blir jeg lagt inn til...

14.01.2014: Er det mulig å komme seg i jobb igjen som lege etter å ha vært alvorlig psykisk syk? Jeg har gjennomgått grundig sakkyndig psykiatrisk vurdering for å se om jeg kan komme tilbake til legeyrket. Psykiateren mente at jeg skal gradvis friskmeldes, bli ferdig med turnustjenesten og jobbe som lege. Med bakgrunn i denne vurderingen ga Statens autorisasjonskontor for helsepersonell beskjed om at jeg kan skaffe meg hospiteringsplass og jobbe som underordnet lege. Jeg var veldig stolt over vurderingen fra psykiateren. Den ga meg tro og håp om at jeg skal klare å realisere meg selv. Jeg var glad for å...

14.01.2014: Den anonyme turnuslegens innlegg er tankevekkende. Det reiser to hovedspørsmål: hensynet til pasientene og hensynet til legen. Universitetene skal kvalitetssikre medisinstudentene før turnustjeneste. Det er nok mer systematikk i kvalitetssikringen av teoretiske og praktiske ferdigheter enn av personlig egnethet. Deretter skal de klinisk ansvarlige godkjenne turnustjenesten. Det er bedre oppfølging nå enn for noen år siden – og noen kandidater får ikke godkjent tjenesten. Etter godkjent turnustjeneste har tilsynsmyndighetene ansvaret for oppfølging og kontroll, som oftest etter klager eller...

10.12.2013: Natt til 1.9. 2013 ble min kone innlagt med akutt hjerteinfarkt ved sykehuset på Gjøvik. Neste dag ble hun overflyttet til Ullevål. Behandlingen ved begge sykehus var utmerket, men tilbakeføringen til Gjøvik ble annerledes. Før legevisitten på Oslo universitetssykehus, Ullevål 3.9.fikk vi vite at hun ville få helsebusstransport tilbake til Gjøvik. Men bussavgangen var først kl 14. Dermed ville hun først komme dit ut på ettermiddagen. Under legevisitten ca. kl 1015 foreslo jeg derfor at hun kunne få kjøre med meg. Mitt forslag ble avvist, dels fordi det var i strid med rutinene, dels av...

10.12.2013: Det er bra at Per Knut Lunde og hans ektefelle beretter om sine erfaringer. Antakelig er det mange som opplever liknede ting, men som ikke har krefter, ressurser eller mot til å fortelle offentlig om det. Vi må spørre: Skyldes det aktuelle tilfellet uflaks, slendrian eller sviktende vurderinger, eller skyldes det at noen har bestemt at det skal være sånn? Helseplanleggere har i mange år lagt stor vekt på å redusere sengetall og liggetid. Allerede for 11 år siden brukte daværende Helse Øst en SINTEF-utredning som viste at liggetiden var blitt redusert som argument for at ytterligere...

26.11.2013: Jeg er en 82-årig legepensjonist. Jeg skriver fordi jeg har snublet over en måte som får meg til å sovne uten medisin, min form for «å telle sauer». Jeg fikk Imovane ved en universitetsklinikk for 12 år siden. Jeg har vekslet mellom 7,5 mg og 3,75 mg og mange ganger prøvd å slutte, uten å klare det. I Norsk legemiddelhåndbok står det at behandlingen ikke bør vare mer enn 2 – 4 uker. Jeg vet ingenting om søvnforskning og har ingen erfaring med pasienter med søvnvansker. Jeg har kjent folk som sovnet av aftenbønn og av meditasjon, men jeg er ikke troende og kan ikke noe om meditasjon. Jeg tok...

26.11.2013: Pensjonisten har vært avhengig av å ta sovemedisin i 12 år, uten tilfredsstillende effekt, men nå benytter han tankebilder for å få sove. Og effekten er veldig god. Slike beretninger er interessante og viktige. Vi vet egentlig veldig lite om hvilke metoder og knep folk benytter for å oppnå god søvn. «Å telle sauer» er et velkjent knep, men om det hjelper, er uklart og dårlig dokumentert. For oss som jobber med søvnmedisin, er inntrykket at slike råd er lite effektive. Men vi ser jo kun personer som sliter med søvnen, ikke dem som løser søvnproblemene med slike «hjemmelagde» knep. I mange...

29.10.2013: Når en arvelig sykdom kommer som et sjokk på den den rammer, når man knapt har hørt om sykdommen før og, ikke minst, når diagnosen innebærer det verste av det verste – hva gjør man da? Dette innlegget kommer fra en av de sjeldneste av de sjeldne. Vi er 300 med Huntingtons sykdom i Norge totalt. Sykdommen starter typisk i 40-årene, og den går typisk i familier. Fordi jeg var 67 år da jeg fikk diagnosen i fjor og heller ikke hadde noen i familien med dette, trodde jeg at jeg umulig kunne bli rammet. Men jo. Sporadisk, ukjent hereditet. Jeg hadde ikke kjent meg syk og hadde vært i full jobb frem...

25.06.2013: Hvor er du som ser hele pasienten? Hvor er du som vet om pasientens vondter, plager og sårbarhet? Du som vet at hodet henger sammen med kroppen, og motsatt. Hvor er du som ikke bare ser organsystemer, men også et helt menneske der i sengen under dynen? Ser du pasienten som ikke klarer å følge legen mer enn tre ord om gangen? Han er alvorlig syk og ligger der med vidåpne øyne. Han forstår ikke hvorfor han først ble innlagt på én avdeling, så på en annen for så å få tilsyn fra en tredje. Pasienten er redd og skjønner ikke helt hva det vil si å bli «flyttet over på medisin». Er ikke alle...

25.06.2013: Han var ein av dei fyrste pasientane mine som skulle døy. Omgrepet «palliativ omsorg» var ukjent for meg. I staden skulle eg reise «i dødsleie». Sven hadde hatt arbeid på vegen, med bygging og vedlikehald. Han budde med kona si i eit lite, velstelt hus bak dottera. Plantene i hagen bar preg av god omsorg. Fem barnebarn gjekk ut og inn gjennom dørene. No hadde han vore til dokter, blitt undersøkt av spesialist og til sist innlagd på sjukehus. Det var ikkje tvil, kreftsjukdomen sat i tjukktarmen. Operasjonen synte langtkomen kreft, han vart opna og lukka, som det heitte då. Heimsending vart...

28.05.2013: Eg veit kor fristande det er å dele brunostskiva med datamaskina og siste vekes epikriser. Eller å skvulpe i seg kaffien medan ein signerer ut prøvesvar og fyller ut endelause skjema. Eller rett og slett å hoppe over lunsjen fordi antalet uferdige notat nærmar seg kritisk nivå. Men eg spør likevel. Eg treng nemleg nokon å snakke med. Nokon som også kjenner kor skoen trykkjer. Som kjenner på det ansvaret og den myndigheita til å ta avgjerder som ligg på legane. Nokon eg kan be om råd, på uformelt vis, men som like fullt kan vere rettleiande og viktig for å minske risikoen for å gjere feil eller...

19.03.2013: Feilvurderinger ga dobbelt lykke. Denne sterkt personlige opplevelsen er nesten 50 år gammel. Min kone, som hadde født ett barn, led av en alvorlig autoimmun kollagen sykdom med dyster prognose. Hun brukte malariamiddel og kortikosteroider i varierende doser etter sykdomsaktiviteten. Hennes store ønske var et barn til. Hun ble gravid på tross av mine motforestillinger, som vel ikke var sterke nok. Jeg konsulterte professor Seip per telefon. Han mente at det nok ville gå bra. Hennes gynekolog, overlege Sundfør på Lillehammer, overvåket hennes svangerskap. Vi bodde i Nord-Gudbrandsdalen, der jeg...

19.03.2013: Jeg var kanskje en interessant pasient i den innledende intensivfasen. Men etter at kirurgene hadde gjort sine snitt og indremedisinerne satt opp sine medikamentlister, var oppholdet neppe like spennende og prestisjegivende. For meg var det nå det begynte. Ouverture Siste uken i september hadde vært slitsom. 15 timer på podiet hver dag i uke etter uke er ingen spøk. Under en spasertur rundt Grefsenkollen i Oslo kjente jeg de første symptomene: følelsesløse bein, intens hodepine og magesmerter. En sju kilometer lang fottur hadde forvandlet en etter måten sprek kar til en stakkar med...

22.01.2013: Jeg har en sjelden lidelse. Etter å ha gjennomgått Guillain-Barrés syndrom mistet jeg leddsansen uten at musklene er blitt lammet. Man antar at ti mennesker på verdensbasis har samme tilstand. 1. august 1999 følte jeg at en influensa var på gang – igjen. Jeg hadde hatt tre omganger siden februar og tenkt at jeg burde spise litt sunnere eller trene litt. Jeg hadde nettopp flyttet fra Østlandet og startet i ny og mer krevende jobb i Nord-Norge, og antok at dette var årsak til at immunforsvaret ble mer belastet. Men det føltes litt annerledes denne gangen. Det startet med at jeg følte prikking i...

22.01.2013: Ved å lukke øynene, holde for ørene eller nesen, kan vi alle enkelt, og for en kort stund, få et lite glimt inn i en tilværelse med bortfall av viktige sanser. Men sansning er mer enn bare de fem sansene som vi bruker til å få informasjon om den ytre verden. Det er også sansningen av vår egen kropp og dens bevegelser; det som danner grunnlaget for følelsen av vårt fysiske selv. Det var dette Charles Bell (1774 – 1842) kalte den sjette sansen (1). Denne sansen er senere, med noe varierende innhold, blitt benevnt propriosepsjon, kinestese og proprioseptiv sans (2). Takket være denne sansen vet...

11.12.2012: Medisinsk avdeling ba om tilsyn fra intensivavdelingen til en pasient i begynnelsen av 30-årene. Han hadde kreft og var i terminal fase. Hvilke farmakologiske tiltak kunne være aktuelle? Jeg snakket med pasienten og vurderte om det fantes noen nye behandlingsmuligheter. På en stol like innfor døren, i en slags forgang, satt en ung kvinne og gråt. Jeg hilste på henne. Hun presenterte seg som samboer og mor til deres to måneder gamle barn. Plutselig utbrøt hun: «Og vi som skulle gifte oss!» Jeg fikk forståelsen av at det skulle skje bare noen uker senere. Pasienten kunne ikke høre denne samtalen...

11.12.2012: Jeg ankommer om morgenen, med en sekk og en bag. Jeg puster dypt et par ganger før jeg ringer på døren. Nå er det ingen vei tilbake. Hvordan skal de neste ukene bli? Min første dag på institusjon. Første dag som innlagt for å kjempe min egen krig, sammen med 17 menn og fem damer. Men likevel så alene. Inni meg er det fullt kaos, og jeg vet ikke lenger hvor jeg hører til eller hvem jeg hører til. Jeg blir møtt av spørsmål om det er første gangen min her, om jeg er her for alkohol eller piller, om jeg kommer hjemmefra eller fra avrusning. Jeg må plasseres. Kategoriene er helt annerledes enn...

21.08.2012: Det skjer noe med legestudentene i Tromsø i 5. studieår. Jeg har sett dem komme tilbake etter endt praksisperiode, og forandringen er ikke til å ta feil av. De er ikke bare studenter lenger. De er i ferd med å bli leger. Nå har jeg opplevd forvandlingen selv. Jeg har vært fire måneder i praksis på et lokalsykehus, og to måneder i allmennpraksis i en distriktskommune. På sykehuset jobbet jeg med samme type oppgaver som turnuslegene, men med mer oppfølging og mindre ansvar. I allmennpraksis hadde jeg eget kontor og egne pasienter. I kontoret ved siden av satt veilederen min. Det var alltid mulig...

21.08.2012: Jeg ønsker å rose det varme læringsmiljøet på sykehuset, der dørene alltid er åpne for ekstra praksis og ferdighetstrening. Medisinstudiet er slik at man selv kan velge hvordan man vil legge løpet. Min måte er å delta på mye utenom oppsatt uketjeneste. Det gir meg mestringsfølelse i hverdagen. Jeg er nå ferdig med fjerde året på medisinstudiet i Trondheim, og årene har rast av gårde. Det sies at tiden flyr når man har det gøy, og det kan stemme. For mye gøy har jeg hatt det i ulike læringssituasjoner på dette studiet. Læringskurven har vært bratt, og pensummassen tung, men hver uke opplever...

30.04.2012: Jeg er lege og fikk påvist diabetes i 1985, 30 år gammel. Siden da har jeg måttet bruke insulin mange ganger hver dag for å leve. Hittil har jeg fullført 12 maratonløp, og tallrike halvdistanser. I 1996 skrev jeg om mitt første maratonløp i denne spalten i Tidsskriftet (1). Da hadde jeg hatt diabetes i ti år. I oktober 2010 løp jeg Palma Mallorca. Det var 14 år etter debuten, og begge ganger var tiden 3 timer og 57 minutter. Det siste løpet var mindre plagsomt for beina enn det første. Jeg trener hver dag – enten løp, sykkel, svømming eller skigåing. Rockering er det siste jeg har tatt i bruk...

17.04.2012: Jeg har siden 1993 vært plaget av kronisk immunopati. Det gir seg utslag som feber, smerter, eller snarere ømhet, i nedre del av magen, kvalme og utmattelse. Infeksjonsparametrene er moderat forhøyet. Jeg er meget grundig utredet, både på St. Olavs hospital frem til 2001 og på Rikshospitalet. På begge sykehusene har jeg vært innom de fleste spesialitetene, men det har vært infeksjonsmedisinerne som har hatt hovedansvaret for meg. Legene har ikke lyktes i å finne fokus for infeksjonen, eller hva som har utløst sykdommen. Jeg har hatt, og har, et utmerket forhold til infeksjonsmedisinerne ved...

27.03.2012: Å bli pensjonist kan være vanskelig. Mange av oss gjør forberedelser med økonomi og bolig, men hva skal dagene fylles med? Da jeg ble alvorlig syk for et par år siden, ble jeg tvunget til å reflektere over dette. Før eller siden må vi alle slutte som lege. For noen skjer det ved at man går av på en planlagt og ordnet måte. For andre skjer det mindre forutsett, ved at man blir syk, utsettes for en ulykke eller av andre grunner må slutte før man hadde tenkt. Vi kjenner alle noen som var svært aktive i sitt arbeid, og som ikke ønsket å slutte. Da de endelig sluttet, gikk det kort tid før de var...

27.03.2012: Min kone Ellen Tvergrov Grytting skrev en artikkel om å bli hengt ut i pressen. Artikkelen sto på trykk i Tidsskriftet i 1994. Hun ville den gang være anonym, men jeg tror ikke hun hadde hatt noe imot å bruke navnet sitt i dag. Hun døde i mars 2011. Artikkelen fra 1994 (1) ble trykt opp igjen i forbindelse med 125-årsjubileet til Legeforeningen i 2011 (2). Redaksjonen forsøkte i forbindelse med bokprosjektet å få kontakt med flere anonyme forfattere, også Ellen, men lyktes ikke. Jeg er i etterkant blitt gjort oppmerksom på dette, og ble oppfordret av redaksjonen om å skrive noen refleksjoner...

27.03.2012: Denne historien er en personlig beretning om det å være legestudent. Den handler om ikke å få det til, om å føle seg som en lettvekter og om kanskje å være god nok likevel. Forhåpentligvis kjenner noen seg igjen. Du har kanskje sett BI-reklamen med disse menneskene som sitter rundt et bord og den fjonge, intelligente damen ved enden av bordet spør: «Har dere ikke hørt om ??» De andre letter fra stolene sine og flyr av gårde, som lettvektere. Du vet, denne «ehh…»-følelsen. Det er i hvert fall denne reklamen jeg refererer til når folk spør meg hvordan det går på studiet. Det er mye «ehh…», «jeg...

27.03.2012: Ingrid Neteland gir en urovekkende beskrivelse av hvordan hun opplever tilværelsen som medisinstudent. Det som i hovedsak burde være en god opplevelse av læring og personlig vekst, er blitt en kamp for å bevare selvrespekt og selvtillit. Hun er neppe alene blant medisinstudenter om opplevelse av manglende mestring, men er kanskje modigere enn de fleste siden hun tør eksponere sin frustrasjon og usikkerhet. Hvorfor opplever hun det slik? Hun nevner selv mulige individuelle årsaker, og dessverre rettes ofte oppmerksomheten ensidig mot dem når vi som lærere står overfor slike beretninger. Men...

21.02.2012: Ut fra min erfaring mangler helsevesenet kjennskap til symptomatisk vandrenyre. Da jeg var ti år gammel, i 1966, ble min venstre nyre fjernet. Årsaken var hydronefrose etter mange betennelser pga. refluks. Siden levde jeg et normalt liv frem til høsten 2003, da jeg merket ubehag i høyre flanke og lyske. Jeg gikk en periode med dump, diffus, verkende smertefølelse. Våren 2004 merket jeg forandring. Høyre nyrelosje føltes sår, det var vondt å le, å snu seg og å gå, og jeg ble sliten av å sitte på kontorstol og av å stå. Jeg relaterte smertene til gjenværende nyre, da jeg syntes jeg kjente igjen...

21.02.2012: Kari Stavnes gir en god beskrivelse av en tilstand som har vært gjenstand for mye diskusjon i medisinsk litteratur. Hun beskriver godt en del av de typiske ledsagersymptomene hun har opplevd, men enda bedre fortvilelsen over at hennes plager ikke blir gjenkjent og behandlet før etter mange år. Hun mener tilstanden er lite kjent blant leger og dermed ikke blir diagnostisert. Vandrenyre er i nyere tid omhandlet i Tidsskriftet ved to anledninger (1, 2). Tilstanden går under mange navn: nefroptose, ren mobile, ren migrans, Wanderniere, floating kidney. Rundt forrige århundreskifte ble den (for)...