Interludium
Det å våkne opp etter en hjerteoperasjon med 6 – 7 dagers hukommelsestomrom, et CRP-nivå på opptil 400, 20 liter vann i kroppen, og 1,5 liter antibiotikadrypp per døgn representerer ingen liten prøvelse for uøvde. Vann i lungene, lav puls, pustevansker, pissing på flaske, røntgenundersøkelser, pacemaker, som forresten ble innsatt av en lege som hadde gått Birken på 2:58 og med praksis fra nabobygda hjemme. Programtilpasningen ble gjort av en fagmann fra Afghanistan. Tapping av væske fra lungesekken i store kvanta.
For den som ligger i sengen, og som føler at klokken går baklengs, ser verden – ikke overraskende – litt annerledes ut enn den gjør for helsearbeiderne, som alle sammen, med de aller beste intensjoner, prøver å gjøre tilværelsen lettest mulig for meg. Nøkkelordet er her som i mange andre yrker: empati. Har dere som står rundt sengen, prøvd å sove med en kropp proppfull av legemidler og hodet fullt av tanker som får Dalis mest abstrakte bilder til se enkle ut? Har dere tenkt over hvilket mentalt sjokk det er for pasienten å oppleve at det han ikke hadde tenkt seg muligheten av dagen før, brått har blitt en del av hans virkelighet? Og skal forbli det for all fremtid?
Blir vi alle mer og mer empatiske jo lenger vi oppholder oss blant folk som trenger omsorg? Eller skjer det motsatte – at vi blir mer likegyldige? Går vi alle rundt med et mentalt deponi av medfølelse med andre, et deponi som kan mobiliseres og økes på samme måte som andre fysiske ressurser i kroppen? Den som visste.
Jeg er full av beundring over sykepleiernes innsats. Florence Nightingale-er og Mor Theresa-er av begge kjønn gjorde sitt beste for at jeg skulle ha det best mulig. Noen ganger var jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd uten. Du med svensk tunge som underholdt meg med fortellinger om dine mange fantastiske fisketurer rundt i verden mens du skiftet bleier på en stakkars 69-åring med mareritt midt på natten – hvorfor har ikke du fått en pris?
Effektive sovemidler er alfa og omega i en pasientseng. Tre timer under drypp eller med trasige traumer kan det være forferdelig å leve med dag og natt. Søvn blir veldig viktig, men jeg hadde ikke alltid følelsen av at dette ble forstått.
Jeg tror at det også blant leger eksisterer en rangordning. Som ikke-medisiner skal jeg avstå fra å gruppere medisinere. Det forseggjorte 15 cm lange arret på brystkassen vil for alltid minne meg om kirurgens utrolige ferdigheter. Men det skal òg sies at jeg ble skremt da jeg i ettertid ble oppmerksom på hvordan kirurgene satte seg selv i fokus ved å involvere seg i en helt uforståelig kompetansestrid med kolleger på den andre siden av Ringveien. Kunne også jeg ha blitt en del av en slik maktkamp?