24.01.2012: Da jeg begynte turnustjenesten på Aker høsten 2010, visste jeg ærlig talt ikke at det fantes 24 timers presteberedskap. Et sånt kapell og noe greier regnet jeg med, men døgnberedskap? Jeg regnet med at man gikk dit hvis man ville be, og ikke så mye annet. Greit nok. Som dere skjønner, finnes jeg ikke religiøs. 24 timers prestetjeneste Veldig fort ble det klart at prestetjenesten var aktiv. Det var lapp på gangen om tilbudet. Pasientene fikk god informasjon om tilbudet, fra leger og pleiere. Det stusset jeg over, det virket litt rart å tilby dette? Presten var jevnlig innom lungeavdelingen på...

13.12.2011: Forleden morgen våknet jeg og kjente noe klø på ryggen. Det var vanskelig å nå stedet for å få klødd seg. Men med tommelen kjente jeg til min store forskrekkelse at det hadde vokst ut en kul på ryggen. Den var på størrelse med en 10-øring. Det ante meg det verste. Jeg tok en titt i speilet og fikk bekreftet mine bange anelser. Til tross for mitt sterkt svekkede syn kunne jeg se at infiltratet hadde en mørkere farge enn huden for øvrig. Jeg bestemte meg straks for å oppsøke en erfaren kollega ved Radiumhospitalet – min tidligere arbeidsplass. På vei til sykehuset var jeg grepet av angst for hva...

29.11.2011: Jeg tror at de aller fleste som går inn i helsevesenet, som blir leger, har disse to ønskene sterkt i seg – ønsket om å lindre og ønsket om å forhindre (ytterligere) smerte. Og jeg tror at det da kan føles vondt – og til og med provoserende – at jeg som selvskader har forårsaket mye av min egen smerte selv. Sånn som noen ser det, uten der og da å forstå at uten kuttene ville smerten min vært økt, forhøyet, at uten kuttene ville smerten vært så stor at jeg kanskje ikke hadde holdt ut mer, ikke greid å leve videre. Det kan være vanskelig å innse – se inn i – at lidelsen for meg ville ha vært mye...

20.09.2011: De behandler meg som om jeg er en idiot. De er nedlatende. De yter utrolig dårlig service. Dersom jeg hadde oppført meg på samme vis der jeg jobber, hadde jeg fått beskjed om å finne meg en annen jobb. Jeg snakker om de ansatte på det lokale legekontoret. Nå holder jeg fastlegen utenfor, for han gjør en glitrende jobb. For tiden må jeg innom legekontoret for en ukentlig blodprøve. Laben er åpen 8 – 1130 og 13 – 14. Altså midt i arbeidstiden. Selvfølgelig må man regne med noe ventetid. Og hvis noen av legene har pasienter de vil yte litt ekstra for, godsnakker de med damene på laben og...

20.09.2011: To utfordringer er godt illustrert i ovenstående pasienthistorie. Den ene gjelder organiseringen av helsetjenester: Er pasientenes behov for effektivitet godt nok ivaretatt? Den andre handler om synet på helsetjenestens plass i et moderne samfunn: Bør pasienter forstås som kunder? Og ikke minst: Henger de to spørsmålene sammen? La oss ta den første utfordringen først. Helsetjenesten er ofte innrettet slik at helsepersonell skal kunne jobbe effektivt. Kunne vi vært enda mer effektive hvis vi ivaretok brukerperspektivet samtidig? Trenger det å være et enten – eller? Slik pasienthistorien er...

06.09.2011: Jeg ser ofte at igangsetting av fødsel diskuteres i mediene. Som et innspill til denne debatten og diskusjoner om pasientsikkerhet, vil jeg her fortelle hvilke følger slik behandling fikk for meg og min familie. Natt til 21. mai 2009 fødte jeg en jente som ble påført hypoksisk-iskemisk hjerneskade ved Kvinneklinikken, St. Olavs hospital. Jeg hadde et normalt svangerskap frem til ni dager etter termin, da fødselen ble igangsatt med misoprosol (Cytotec). Jeg fikk senere vite at denne medisinen hadde ført til overstimulering av livmoren, noe som gjorde at barnet mitt ble alvorlig sykt. Det som...

09.08.2011: Jeg har hatt migrene i omtrent 30 år. Dermed har jeg vært mottaker av både legers og legfolks mer eller mindre begrunnede forslag til hvordan jeg skulle bli kvitt mine migreneanfall. Disse forslagene har rommet alt fra klosser under sengebeina til total harmoni i en paradisisk stillhet (jeg har tre barn og et aktivt yrkesliv og har smilt overbærende til slike forslag…). Jeg er sokneprest i en stor Oslo-menighet – men til tross for at mitt yrke befatter seg med tro og håp, er jeg temmelig skeptisk anlagt. Jeg har i mange år forsøkt å observere hva som kan virke positivt på min migrene. Jeg har...

20.05.2011: Midt på natta. «Pip, pip!»Du vil skrive deg ut, NO! Frivillig innlagt, lèt deg ikkje overbevise om å bli.Sjukehistorie: kronisk paranoid, samarbeider dårleg. Uff da...Traskar gjennom tomme korridorar. «Klikk, klakk».Første møte: Du står med posane pakka og klar til å reise.Samtalen går ikkje bra. Eg når ikkje gjennom. Du stoler ikkje på meg, på oss, på sjukehuset.Eg kjenner at dette greier eg ikkje å stå i åleine. Du vil ut. Personalet er redd for kva som skjer om du blir nekta å reise. Eg søkjer tryggleik i bakvakt. Uaktuelt at du får reise under slike omstende. Du må haldast på naudrett...

20.05.2011: Det føles dypt urettferdig og frustrerende når man som helsepersonell blir sterkt kritisert, truet eller angrepet av den man ønsker å hjelpe. Særlig ille blir det dersom hendelsen etterlater seg en sterk følelse av maktesløshet og der det har vært en reell fare for legemsbeskadigelse og med frykt for å dø. Oppslag i medier kan skape det inntrykket at personer med psykiske problemer generelt er farlige. Denne myten gir grobunn for stigmatisering og kan bidra til at pasienter og pårørende søker nødvendig helsehjelp for sent. De aller fleste som periodevis eller mer kontinuerlig sliter med...

08.04.2011: Du leser et brev fra en tidligere stipendiat Han har vært mange år i Bhutan og Nepal Nå er han enelege på et sykehus Brevet forteller sterke historier En mor som nesten blør seg i hjel etter fødsel Naboene vil ikke gi blod, de har ikke noe å miste Sykehuspersonalet stiller opp, fire poser er nødvendig Manuell uthenting av placenta Uterus atoni. Blødningen fortsetter etter injeksjoner Den stoppes med saltvannsballong Mor overlever Der, som ellers, to gutter mishandles av sin alkoholiserte far En dør, den yngste overlever etter heroisk innsats Tilfeldig funn av ung mann på veien med store...

08.04.2011: «Piper jeg?,» spurte jeg min sidemann på trikken. Han så forundret på meg. «Piper jeg?,» gjentok jeg. Han prøvde å avlede meg ved å spørre om jeg skulle langt med trikken. Jeg svarte at jeg skulle nedi sentrum, men at det jeg spurte om var om jeg pep. Det ble stille. Irriterende saker! «Kan du være så snill å svare på om jeg piper?» Mannen henvendte seg til damen bak. «Kan du forstå hva i all verden den mannen her snakker om? Jeg forstår ikke hva han mener med om han piper.» Jeg har forstått etterpå at damen sannsynligvis har svart noe om at det kanskje er om det piper i brystet. I alle fall...

08.04.2011: Høy alder og svekket syn kan komplisere enkle ting, noe jeg forleden fikk oppleve. I likhet med mange andre i 90-årene, har jeg fått foreskrevet medikamenter til daglig bruk. På grunn av svekket syn, kan det være vanskelig å holde orden på medikasjonen. Da er det godt å ha fagfolk i nærheten som jeg kan benytte meg av. Forleden fant jeg en håndfull løse tabletter på nattbordet. Det var uklart for meg hva disse skulle brukes til. Jeg antok at det måtte være sovetabletter, så jeg prøvde dem ut et par netter. De fungerte helt utmerket og jeg sov bedre enn på lenge. Men etter nok et par netter...

04.03.2011: Jeg skadet meg i over 13 år. For meg var det å komme på legevakt og be om hjelp et steg mot det å ønske seg andre mennesker inn i livet. Det er særdeles viktig at slike første forsøk på «å innrømme» at man ikke er selvhjulpen blir møtt med vennlighet eller ros, og ikke med en holdning om at man ikke skal «belønne» eller gi noen form for «sekundærgevinst» Ja, det er feil måte å be om hjelp på, men det er i alle fall et første forsøk og en begynnelse på en vei der andre mennesker blir viktige, og kan være viktige. John Lennon sa om livet: «Life is what happens to you while you’re busy making...

04.03.2011: Kristin Ribes tekst er eksemplarisk (1). Med seg selv som eksempel tydeliggjør hun sentrale sider ved selvskadens psykologi. Teksten er kort, men den bidrar med et viktig perspektiv innenfra. De selvpåførte smertene utfordrer våre evner både til å forstå og handle på virksomme måter. Derfor trenger vi de erfarnes hjelp til å forstå mer. Og mye av det er til å fatte (2). Slike innsikter kan igjen være veiledende for terapeutisk holdning og handling. Jeg anvender Ribes tekst som springbrett, men bruker herfra mine egne ord i ettertankene omkring hennes ord. Jeg velger å trekke frem følgende fem...

16.12.2010: En fugl har tåkelagt utsikten min. Den har bygd rede i mitt venstre øye. Øyelegen studerer pupillen gjennom stereoskopet. Cataract, Cataract congenital. Katarakt med k av gresk for katarrhaktes Han legger instrumentet på bordet og ser på meg. Stereoskopet også, og øyetorsoen med ei grå linse. Så gir han meg en mer forståelig diagnose. Den krystallinske øyelinsen din er fordekt og lite gjennomsiktlig. Du har det vi på norsk kaller grå stær. Det er en tåkelignende hinne som skygger for synet. Øyet ditt må opereres Det har jeg hørt og lest litt om. Et illustrert helseleksikon i farger er kjekt å...

02.12.2010: Det viktigste i møtet mellom pasient og behandler er tillit. Den må bygges. Den kommer ikke av seg selv. I mitt møte med deg var respekten for meg som individ og medmenneske helt avgjørende for å skape tillit. En slik tillit gjorde at jeg torde legge meg åpen og vise min sårbarhet, fortvilelse, sorg og smerte. Til dette fikk jeg bruke mitt eget verktøy – ord og tegninger. Langsomt fikk jeg hjelp til å finne ut av angstens vesen og hvorfor og hvordan den rammet meg. Det har vært en smertefull prosess. Jeg er også blitt møtt som et åndelig menneske, noe som har forsterket min tillit til deg...

07.10.2010: I november 2009 ble jeg rammet av hjerneblødning. Det skjedde plutselig og var dramatisk. Jeg kom imidlertid raskt til behandling, og ting har utviklet seg utrolig positivt. Jeg er nå klar for å fortsette der jeg slapp, som lærer, ektefelle og mor. Men ikke helt som før. For dette har gjort noe med meg. Lørdag kveld. Legger meg etter en travel dag. Har ryddet og støvsuget huset. Tanken er å vaske dagen etter – godt å ikke gjøre alle operasjonene samme dag…Lager pizza til kvelds. Alltid stas med hjemmelaget pizza – mer mat i den. Ellers klesvask og andre vanlige gjøremål. Avsluttet...

26.08.2010: Livet er deilig. Lykkelig som turnuslege i distrikt! Det er mandag og jeg er i ferd med å avslutte dagens arbeidsoppgaver. Mannen min har hentet guttungen vår på 14 måneder i barnehagen, og jeg kan ta meg god tid til å avslutte dagens arbeid og forberede meg på ettermiddagen som venter meg hjemme. Jeg er selvfølgelig av det oppofrende legeslaget og har full forståelse for at mannen min vil på kurs i en uke. Han er jo også lege, under spesialisering nå, og jeg skysser ham av gårde for en ukes kurs i hovedstaden. Jeg skal jo styre skipet hjemme, ikke noe problem, jeg er supermamma...

12.08.2010: For 15 år siden ble jeg utsatt for en sykkelulykke. Det resulterte i en total ryggmargsskade i nivå C6-C7 med komplette lammelser derfra og ned og en forandring i livet som utløste atskillige refleksjoner. Heldigvis kunne jeg konstatere at den kunnskapsbase som var lagret gjennom livet, kunne hentes frem uten vanskeligheter. Jeg mener at jeg fortsatt kunne tenke nokså klart – hodet var i orden. Engasjerende arbeid i helsevesenet helt fra 1950 hadde gitt meg solid bakgrunn for å forstå min egen situasjon, selv om jeg da praktisk talt ikke hadde noen erfaringer som pasient. Disse opplevelsene...

24.09.2009: – Voksesmerter. Det var forklaringen jeg fikk av legen på en helsekontroll på barneskolen. Jeg tror det var i 3. klasse, altså var jeg rundt ni år. Neste gang jeg tok opp problemet med en lege, var jeg 29. I alle disse årene har jeg undret meg over beina mine, hvorfor de er så vanskelige. På de mest ubeleilige tidspunkt blir de umulige å holde i ro, det strømmer, prikker, fosser der inne. Jeg bare må bevege dem, riste dem, eller helst reise meg og gå litt rundt. Det passet dårlig i klasserommet, det passer dårlig på kontoret og på kino, og det passer i alle fall dårlig når jeg skal sove. Og...

24.09.2009: Eline Feiring skriver i en fin og tankevekkende artikkel om sine erfaringer med å leve med en plagsom tilstand som fortsatt er lite kjent og antakelig underdiagnostisert. Hun merket plager allerede i niårsalderen med uro, parestesier og behov for å bevege beina. Symptomene ved denne tilstanden ble beskrevet av den engelske legen Thomas Willis (1621–75) allerede i 1672. Betegnelsen «restless legs syndrome» (RLS) ble først brukt av den svenske kirurgen Karl A. Ekbom (1907–77) i 1945. På norsk kalles tilstanden for rastløse bein (1). Søvnrelatert bevegelsesforstyrrelse Rastløse bein er nå...

27.08.2009: Eg fekk ein cyste på ein finger. Det beste ville vere å få han fjerna. Det skulle ta meg to år og 11 overlegar å få det gjort. Kva dette har kosta helsevesenet, vågar eg ikkje tenkje på. Historia er eit døme på ineffektivitet i eit overadministrert helsevesen. Kan det vere ei av årsakene til «legemangelen»? Det starta som ein raud papel radialt for ekstensorsena over distale interfalangealledd på tredje høgre finger. Denne utvikla seg til ein typisk mukoid epidermalcyste, som var i vegen heile tida. På ei kullsamling konsulterte eg tre andre kirurgiske overlegar, som alle var samde i diagnosen...

27.08.2009: Årsakene til tumor på hånden kan være mange, og det er derfor viktig at de som vurderer dette, innehar tilfredsstillende kompetanse slik at det blir håndtert riktig. Otto Inge Molværs sykehistorie er et godt eksempel på en medisinsk problemstilling som ikke er blitt tilfredsstillende vurdert og behandlet. Som han angir har dette medvirket til lang behandlingstid innen flere spesialiteter med en betydelig økonomisk kostnad både for pasient og helsevesen. Diagnostikk Ved vurdering av tumor på hånden må man i første omgang skille mellom godartede og ondartede forandringer. Dette er avgjørende i...

25.06.2009: Vi var to professorer som satt i hvert vårt hjørne av den ærverdige, gamle bygningen som tidligere huset stedets asyl. Gedigne vinduer med dype karmer ga oss en eventyrlig utsikt, og når solen viste seg, syntes vi begge at vi var kommet på rett plass. Det var bare det at vi til stadighet nøs. Nysene pleide å komme i serier – tårene haglet og nesen fløt over av blank væske. Flere år tidligere hadde jeg bemerket at det luktet sopp i bygningen. Dette skjedde forut for at lokalene ble pusset opp i 1998. De hadde da stått tomme i noen år. Verneombud ble koblet inn, men det lyktes oss ikke å få til...

25.06.2009: Da jeg leste historien til de to professorene som hadde opplevd plager pga. inneklimaet på jobben, slo det meg at dette har jeg hørt før. Mange ganger! Nå kjenner jeg ikke detaljene i denne aktuelle saken og kan ikke uttale meg om den. Det jeg kjenner til, er at liknende historier ikke er så uvanlige. Dette bekreftes av overlege Ebba Wergeland i Arbeidstilsynet, som forteller at det kommer mange meldinger fra leger om luftveisplager hos ansatte som arbeider i lokaler med fuktskader. Hun forteller at disse sakene tar påfallende lang tid. Det går gjerne måneder og år fra fuktskader oppstår...

11.06.2009: Asbjørn Rotevatn gir oss et verdifullt innblikk i hvordan livet etter en hjernehinneblødning fra et aneurisme kan oppleves. Da blødningen rammet som lyn fra klar himmel forsto han selv alvoret umiddelbart og sørget for å komme raskt til sykehus. Han beskriver videre en reblødning fra aneurismet umiddelbart etter ankomst i akuttmottaket samt at han var i ferd med å utvikle et akutt vannhode. Det ble utført en rask, effektiv og skånsom endovaskulær tetning av aneurismet og cerebrospinalvæske ble drenert slik at sekundære skadevirkninger på hjernen ble unngått i størst mulig grad. God...

11.06.2009: I 2005 ble jeg rammet av subaraknoidalblødning. Takket være dyktige kolleger gikk det bra, men kontrollopplegget etter slik blødning bør kanskje suppleres med rutinemessig undersøkelse av kognitive funksjoner. Lørdag 5. mars 2005 var i utgangspunktet som mange andre lørdager. På formiddagen reiste jeg til fastlegekontoret for å skrive noen henvisninger og ble som vanlig sittende noen timer. Om kvelden var vi bedt i selskap. Like etter ankomst, mens jeg sto og pratet med en av de andre gjestene, fikk jeg plutselig en voldsom, sprengende hodepine. Det var som å slå på en bryter. Smerten var...

14.05.2009: Ved Nasjonalt medisinsk museum ved Norsk Teknisk Museum i Oslo var det vinteren 2009 en utstilling kalt Vonde minner. Den handlet om barn som var innlagt i tuberkulosesanatorier i 1940-, 50- og 60-årene. Jeg var innlagt i ni måneder ved Grefsen sanatorium i 1954 – 55. Utstillingen brakte minnene tilbake. I forbindelse med utstillingen hadde museet samlet historiene til 13 av barna som var innlagt i denne perioden. Noen av historiene har også vært omtalt i mediene, og Aftenposten hadde høsten 2008 flere artikler om hvordan barna opplevde sanatorieoppholdet. I 1950 var det nesten 5 500...

30.04.2009: Mitt självskadebeteende började när jag var 14 år. Inledningsvis var det hela ganska oskyldigt, men när jag kom till BUP accelererade beteendet plötsligt kraftigt. Jag vågar i efterhand påstå att vården i sig var en av orsakerna till att mitt beteende förvärrades istället för att förbättras. Hur kunde det bli så? Och kanske viktigast av allt – hur skulle man ha gjort istället? Jag var 14 år och gick i åttonde klass. En dag spelade vi bandy på idrotten i skolan och någon råkade träffa mig på handen med sin klubba. Slaget efterlämnade ett djupt hack på handryggen, som så småningom blev...

16.04.2009: Jeg har sydd 2 891 sting. Jeg har kuttet og kuttet og kuttet, tatt flere titalls overdoser, som regel fordi jeg var så utrolig sinna og så utrolig trist og ikke visste hva jeg skulle gjøre for å kunne holde ut. En time til som levende, en time til med alt det vonde. Å kutte var for meg, i det vonde og ensomme, en måte å søke hjelp på. Det var en måte å gråte på, «se, det blør, jeg gråter». Og det er helt rett, jeg gråt på denne måten med et altfor stort volum, og det kom ikke ut eller frem på en hensiktsmessig måte, men det var i alle fall et første forsøk, helt diametralt forskjellig fra mitt...