Jeg passer ikke inn
Her er jeg ikke akademiker eller intellektuell. Her er jeg en person med problemer. En som trenger hjelp for å få orden på livet. Fagpersonen og omsorgspersonen er lagt bort og ingen forventer noe annet enn at jeg skal gjøre de få pliktene vi har her, kjøkkentjeneste og litt vasking. Alt jeg ellers gjør er kun for meg selv og for min egen del. Det er bare meg det går utover hvis jeg ikke presterer. Ute i verden er det helt andre krav. Vi skal mestre og lykkes – på jobb og som mor. Men hvem kan klare å leve opp til alle kravene og forventningene? Jaget etter å lykkes, etter å være i posisjon, koster – ikke bare for den enkelte, men for samfunnet. Noen tyr til rusen for å overleve, paradoksalt nok.
Ikke å være i jobb er vanskelig. Mange av mine medinnlagte er sosialklienter eller på trygd, og det er jo faktisk jeg også, selv om jeg ikke liker å tenke på det. Når rusen i tillegg har fått en solid plass i livet, blir man ofte møtt med lite respekt. Man kommer inn i en ond sirkel det ikke er lett å bryte. Jeg tilhører en utsatt og stigmatisert gruppe, som jeg samtidig har et stort behov for å distansere meg fra.
Alle er vennlige – både innlagte og ansatte. De vet at de første dagene er tøffe, og jeg blir tatt fort inn i varmen. Røykerommet er et godt sted. Det er der vi blir kjent. Etter noen dager får jeg lov til å gå i butikken. Det føles som om det står stemplet i pannen at jeg kommer fra den røde murbygningen oppe i veien. Jeg tror alle jeg møter på veien kan se at jeg er en av dem. En av alkoholikerne. Men jeg er jo ikke det? Bak i hodet hører jeg stemmen som sier at jeg er annerledes, at jeg egentlig ikke hører til. Kanskje er jeg faktisk ikke god nok alkoholiker? Det er en fin tanke, for da skulle jeg jo egentlig ikke vært her, og jeg er slett ikke som de andre. Samtidig så vet jeg at flere av de andre tviler på det samme. Er vi verdige nok til å være her? Til å oppta en behandlingsplass til fordel for noen andre? Det er mange som venter i kø, som sikkert har det mye verre og som trenger plassen mye mer. Hun jeg overtok senga etter hadde sprukket og blitt kastet ut helgen før jeg kom. Hun døde av en overdose to dager etter at jeg kom inn. Dette er alvor.
Etter hvert tar jeg innover meg at jeg trenger å være her, selv om jeg stritter imot. Er jeg egentlig så annerledes? Bildet jeg hadde på forhånd, stemmer jo ikke. Det er slett ikke mange gamle slitne gubber, som jeg trodde. Jeg må nok skrive historien min på nytt og ikke tro at jeg er annerledes eller bedre enn de andre. For å være best mulig mottakelig for behandling er det helt nødvendig å tro på at jeg har et stort nok problem med alkohol, selv om det sitter langt inne å erkjenne det.