Hvem skal bestemme? Et etisk dilemma

Hvem skal bestemme?

Dette har fått meg til å reflektere over et etisk dilemma. Hvem skal bestemme i hvilken grad bivirkninger av en medisin lar seg forsvare? Jeg kjenner til legers prinsipp om at den skade en medisin kan tenkes å gjøre, ikke skal være større enn gevinsten ved å bruke den. Det høres logisk og noe alle må kunne si seg enig i. Men hvem skal til sist avgjøre hva som er tilstrekkelig god virkning?

Som pasient kan jeg naturligvis ikke tvinge en lege til å skrive ut en resept. Jeg har også respekt for at legen vet mer om medisinens eventuelle virkninger og bivirkninger enn det jeg gjør. Jeg liker det ikke når noen fusker i mitt fag og har ikke noe ønske om å fuske i andres.

Likevel vil jeg tro at både leger og andre faggrupper kommer i situasjoner hvor man må velge mellom andre menneskers autonomi og faglige prinsipper. Jeg vet i hvert fall at jeg må gjøre det i mitt yrke som prest.

Fra de små situasjonene som valg av salmer og musikk til en begravelse, hvor jeg ikke alltid synes særlig om den teologien som uttrykkes i enkelte av de mest populære salmene, til de prinsipielt mer betydningsfulle situasjonene. Jeg har for eksempel lite til overs for skikken med at en brud føres opp kirkegulvet av sin far. Det er uttrykk for et kvinnesyn, og dermed menneskesyn, som innebærer at kvinner er en manns eiendom. Jeg tror at ritualer skaper virkelighet og vice versa. Jeg tar det alltid opp med brudeparet i samtalen jeg har med dem på forhånd, forklarer hva skikken betyr, og hva de dermed uttrykker. Jeg har til dags dato ikke lyktes i å få dem til å velge noe annet, og jeg nekter dem ikke å gjøre det de vil. Det er deres bryllup.

Er jeg dermed ansvarlig for en videreføring av et menneskesyn som egentlig er fremmed for kristendommen? På sett og vis er jeg jo det, i og med at jeg ikke setter ned foten. Det ligger innenfor mitt avgjørelsesområde, og jeg kan forlange at de gjør det annerledes. Men til hvilken pris?