26.06.2018: En fersk undersøkelse viser at halvparten av alle fastleger vurderer å gi seg. Det overrasker meg ikke. Den resterende halvparten tipper jeg ikke har hatt tid til verken å tenke på saken eller besvare undersøkelsen. Jeg slutter som fastlege. Snakkes… itj! Mot et bakteppe av politikere som skal vinne valg annethvert år med store ord og utopiske lovnader om stadig mer helse og velferd, er fastlegeordningen i ferd med å rakne fullstendig. Arbeidsmengde og oppgaver har vokst fastlegene over hodet, og nå begynner skuta å ta inn vann (1). Greit nok at man skal være generalist i allmennpraksis, men...

12.06.2018: Som pasient med en alvorlig kreftdiagnose har jeg vært på Akershus universitetssykehus til utredning og behandling utallige ganger. Mitt første møte med denne miniutgaven av et moderne samfunn var våren 2015, etter en ikke vellykket primæroperasjon ved Radiumhospitalet. Der og da føltes det som å komme til paradis, selv om mine utsikter til et lyst og bekymringsløst liv mildt sagt var minimale fremover. Etter dette møtet har jeg hatt kontinuerlig kontakt med gynekologisk avdeling ved Akershus universitetssykehus, enten som mottaker av konvensjonell intravenøs kjemoterapi, eller som ledd i...

08.05.2018: I min tid som leder av Tidsskriftets redaksjonskomité fikk jeg innimellom henvendelser av forskjellig natur. Noen henvendelser har jeg bitt meg ekstra merke i. Med omtrentlig slik ordlyd kom denne henvendelsen for en del år tilbake: « Jeg er en helt vanlig mann i gata, som sitter og ikke vet hva jeg skal gjøre for å hjelpe min sønn. Derfor «zappet» jeg litt på nett, og deres tidsskrift kom frem. De kommer vel ikke til å skrive noe, tenkte jeg, sikkert ikke, men jeg prøver likevel: I Tidsskriftets formålsparagraf er et av de fem punktene «Tidsskriftet skal bidra til holdningsdanning hos leger...

19.03.2018: Etter flere år med alvorlige og tilbakevendende smerter i magen ble jeg denne høsten lagt inn ved et større norsk sykehus for operasjon. Norsk offentlig helsevesen høres flott og kompetent ut, noe det også er. Spesialistkompetanse og kirurgisk presisjon er imidlertid ikke mitt poeng. Min personlige opplevelse handler om kommunikasjon, om samtalen mellom lege og pasient og om erkjennelsen av at det også under et somatisk inngrep etableres en relasjon. Det jeg hadde fått vite forut for innleggelsen, var at de planla å legge meg i narkose og i første omgang gå inn i navlen, en såkalt...

19.02.2018: «Dette må du skrive en artikkel om, dette er sjeldne greier», sa kirurgen på onsdagsvisitten. Jeg var nyoperert og hadde akkurat vært igjennom en lærerik opplevelse. Det startet søndagen i forveien. På kvelden tok jeg armhevinger. En vane jeg innførte etter å ha oppdaget at jeg burde forbedre min egen helsetilstand og ikke bare pasientenes. Jeg tok så mange jeg klarte, rullet meg utmattet rundt på gulvet og krabbet bort til sofaen. Minutter etterpå merket jeg magesmerter og trykkømhet i epigastriet. Mystisk. Jeg mintes mantraet fra medisinstudiet: Hører du hovtramp i skogen, tenk hest og ikke...

22.01.2018: Politi og helsepersonell er i mange høve dei første som kjem i kontakt med personar som av ulike årsaker kan vere ustabile og i krise. Begge yrkesgruppene har eit særskilt vern mot trugsmål, men det ser likevel ut til å bli handtert ulikt. Kvifor er det slik? Eg er spesialist i psykiatri. Samtidig som at jobben er kjekk, utfordrande og interessant opplever eg diverre at den til tider også er skremmande. Eg har vore redd på jobb, fleire gonger enn det eg synest er greit. Det har auka på etter at eg blei spesialist i psykiatri og fekk vedtakskompetanse til å fatte tvangsvedtak i samhøve med...

28.11.2017: Dette er en historie om hvordan jakten på selvkontroll endte i spiseforstyrrelser og misbruk av anabole steroider. Jeg opplevde et helsevesen som manglet kunnskap om steroider. Mitt håp er at historien kan føre til at andre blir møtt på en bedre måte. I tenårene fikk jeg diagnosen anorexia nervosa, etter en oppvekst i et urolig hjem, der kroppen min stadig var gjenstand for diskusjon. Det ble mye selvhat og selvpining, og jeg vekslet mellom å overspise, kaste opp og sulte meg. Samtidig trente jeg mye og hardt. Det eneste som ga meg ro var å presse kroppen til utmattelse. Til slutt var jeg...

18.09.2017: Det tok tre måneder i «pakkeforløpet for kreft» fra pasienten fikk beskjed om at en røntgenundersøkelse ga mistanke om kreft i nyren, til hun var ferdig utredet. Tiden gikk med til å vente på ny røntgenundersøkelse, vente på tolking av bildene, vente på nye røntgenundersøkelser og vente på svar – per telefon. Tidlig i vinter hadde jeg en spesiell dag på jobben. Dagen før hadde en av mine pasienter vært til en CT-utredning av tykktarmen. Svaret fra det private instituttet forelå elektronisk allerede morgenen etter undersøkelsen. Tarmen var frikjent, men det var et tumorfunn i den ene nyren som...

21.08.2017: Når jeg som er teolog skriver om helse, har det en bestemt grunn. Jeg er blitt alvorlig syk. I møtene med ulike sider av helsevesenet har jeg gjort meg noen tanker – ettertanker som vedkommer flere enn meg. Diagnosen min er motornevronsykdom som etter hvert forventes å utvikle seg til amyotrofisk lateral sklerose (ALS). I en liten brosjyre som jeg har fått tilsendt fra sykehuset, redegjør man for selve sykdomsbildet. Det sentrale innholdet knyttes til beskrivelsen av de biologiske prosessene i kroppen som har kommet i ulage: Motornevroner dør og gir ikke den nødvendige informasjonen som...

26.06.2017: Jeg skjønner hvorfor folk «shopper» helsetjenester. Jeg skjønner hvorfor de går fra lege til lege og leter etter en diagnose og en forklaring. Jeg skjønner også at folk gir opp, blir fortvilet, deprimert og faller ut av jobb. For flere år siden møtte jeg som lege ofte denne typen pasienter. Jeg syntes de var slitsomme. Men plutselig ble jeg selv en av disse som aldri blir fornøyd, og som setter himmel og jord i bevegelse for at noen skal ta tak i min sykehistorie og finne ut hva som feiler meg. Jeg ble syk for mange år siden. Da ble jeg godt utredet og fikk til slutt en eksklusjonsdiagnose...

06.06.2017: Livet er en gave. Det kommer uten oppskrift, og med en rekke prøvelser. Det er mye vi skal mestre. Et liv som kreftpasient gir noen ekstra utfordringer. Men kan man likevel ha et godt liv i sykdommen? Jeg har den drømmen. Hvor alt er vanlig og normalt. Hvor jeg er normal. Smilende, lekende og glad. Frisk. Vandrende sammen med min kone og barna. Og etterpå når jeg våkner, har jeg glemt. Glemt at jeg er syk. Det er en stund siden jeg har hatt den drømmen. Men jeg kan fortsatt bringe frem den følelsen. Et bilde av meg selv, hvor jeg kan gjenkjenne meg selv før jeg ble syk. Min strategi som...

02.05.2017: Da min far fikk diagnosen lungefibrose, ble han forespeilet en gradvis kvelning. Hans egne valg på slutten av livet ga i stedet overraskende velvære, både psykisk og fysisk. Far var 87 år. Livsglad, forelsket og kvikk i replikken. Sykdommen utviklet seg raskt, og pusten ble stadig dårligere. Far aksepterte at sykdommen måtte gå sin gang, men ville gjøre spådommene om en plagsom død til skamme. Han hadde tro på at han kunne finne ut av dette selv, hvis han kunne bo hjemme. Han ville ikke på sykehus eller sykehjem. Far manøvrerte seg gjennom de siste ukene, med oss nærmeste i nærheten. Han...

30.03.2017: Gode råd er dyre når man er milevis unna nærmeste ekkolab og får inn en pasient med feber og holosystolisk bilyd. Hvordan diagnostiserer man nyresvikt uten blodprøver? Og hva gjør man når man mistenker osteomyelitt, men ikke kan ta røntgen? Et opphold i Liberia skjerper ens kliniske blikk og evnen til å tenke kreativt, men det er alltid godt å kunne spørre om hjelp. Høsten 2016 tilbrakte jeg tre måneder i en liten by nordvest i Liberia, sammen med en medstudent. Vi reiste med en dansk studentorganisasjon, MeduLiberia, som siden 2011 har sendt medisinstudenter til Foya Borma Hospital. Siden vi...

07.03.2017: Hva skjer når de plagene pasienten forteller om, ikke gjenspeiles i prøver og målinger som legen gjennomfører? Hvilken status bør pasientens fortelling om sine plager ha når resultatene av alle prøver er negative? Mine egne sykdomserfaringer har fått meg til å fundere over disse spørsmålene. Det blir tyngre og tyngre å gå. Den minste motbakke gjør meg andpusten. Jeg må psyke meg opp før jeg gir meg i kast med trappen fra første til andre etasje i huset mitt. Pulsen dunker i ørene døgnet rundt. Den raser av gårde bare jeg reiser meg fra stolen for å gå ut på kjøkkenet og koke kaffe. Noen ganger...

10.01.2017: Astmadiagnostikk og behandling av toppidrettsutøvere er blitt en utfordring. For meg startet det hele i 1960-årene, som sykehuslege for barn og unge med astma som hadde store problemer med å være fysisk aktive. Dette er min historie som landslagslege, slik jeg husker den. Rundt 1965 kom de første beta-2-agonistene til inhalasjon på markedet. I 1972 fikk jeg være med på utprøvning av Becotide (beklometason), det første inhalasjonssteroidet – et medikamentelt prinsipp som skulle revolusjonere astmabehandlingen ved å dempe inflammasjonen i luftveiene. Man hadde allerede fra begynnelsen av 1950...

20.12.2016: Randi var ei høgreist, lun og vis kvinne. Mannen arbeidde på sjøen, ho var på land. Bilete av familien, av bakgrunn og samanheng, utvida seg gradvis ettersom eg gleid inn i bygda sjølve. Yngste jenta møtte eg i skulehelsetenesten, sidan fleire barnebarn på helsestasjonen. Kontakt med andre og tredje generasjon gjorde at ei kjensle av familiaritet bygde seg opp. Ansvar for familien, samvær med medbygdingar og forplikting på fellesskapet var solid grunnlag for hennar trufaste frammøte til og lun glede ved arbeidet. I tillegg var ho velsigna med ein sterk kropp og ei god helse. Fåmælt var ho, men...

07.06.2016: Medisinstudenter kan ofte søke mestring i en objektiverende og teknisk tilnærming til sykdom. Gjennom egen alvorlig sykdom lærte jeg at pasienter trenger mer – de trenger leger som forstår mennesker. Jeg ligger i sengen i sykehuskorridoren, har nettopp vært på min første MR-undersøkelse. Etter et halvt år med oppkast opptil 40 ganger hver dag er jeg lei. Livet er håpløst når kvalmestillende ikke hjelper, og alt er satt på vent. Jeg er 14 år og vil bare tilbake på skolen for å ha en vanlig ungdomstid. Å komme på sykehus var en rystende hendelse som intensiverte min sykdomsopplevelse og gjorde...

15.03.2016: Som lege har eg undra meg over den ufortente tillit eg er vist. Åtferda mi kan bygge opp eller undergrave tillitsposisjonen. Den hjelpetrengjande er sårbar, legen sit med makt. Pasienten opplever meistring eller avmakt, tryggleik eller uvisse, nye sår eller tilheling i konsultasjonen. Eg lever i denne sårbare balansen. Tillit er bærebjelken i den terapeutiske kontakten. Det kan så lett gå gale, bjelken kan brotne. Me er to kollegaer som har arbeidd i lag i 35 år og er blitt som eit gamalt ektepar, for å sitere ein turnuslege hjå oss. Ideologi og arbeidsstil er tilpassa, og på bygda vert me...

15.12.2015: Senga rister under meg idet eg vaknar og fortumla glytter kring i rommet. På veggane heng vovne tapet lause over massiv steinmur. Bortpå veggen er det mura ein open eldstad i hoggen stein. Kva rom er dette? Har huset vore borg eller kloster? Febersjukdomen kom i går då me susa sørover frå Paris til Angoulême i leigebil. I siderommet ligg svigerfar og rister, han klarer ikkje stå opp og maktar ikkje ete eller drikke. Dei komande dagane vert svigerfar liggjande sløv, etter kvart med tung hoste. Mat og drikke vert tvinga i han. Svigermor nektar plent på at ho er sjuk. På ein handletur uvitar ho...

11.08.2015: Et øredøvende, vanvittig smell. Jeg skjønte ikke at det var trykkbølgen fra bomben jeg kjente gjennom kroppen. Omgivelsene i Y-blokken var med ett uvirkelige. Korridoren utenfor kontoret mitt ble innhyllet i en tynn, hvit tåke. Den første nødutgangen var ødelagt, og sammen med en kollega måtte jeg evakuere gjennom hovedinngangen. Det var ingen vakter i resepsjonen, jeg fryktet at de var skutt, og jeg sjekket om jeg kunne høre skudd utenfor. Men det var bare den enerverende lyden av brannklokker som ringte i ørene – ikke bare inne i Y-blokken, men fra alle byggene i regjeringskvartalet. Jeg har...

16.06.2015: I april 2014 ble jeg rammet av hjerteinfarkt under en fottur i Peru. Evakueringen og sykdomsforløpet ble dramatisk. Høsten 2013 hadde jeg gjennomgått et hjerteinfarkt, som ble raskt behandlet med utblokking og stenter. Jeg hadde tidligere stort sett vært frisk, men 65 år gammel måtte jeg plutselig forholde meg til egen sykdom. Etter infarktet bedret den fysiske tilstanden seg raskt med jevn trening, og etter 4 – 5 måneder var det fysiske nivået omtrent som før infarktet, slik at hjertet kunne belastes opp mot maksimal pulsfrekvens. Min familie og jeg har alltid satt pris på å reise, se nye...

05.05.2015: En morgen i august for drøyt tre år siden ringte telefonen. Det var en kontoransatt på sykehuset der jeg var operert for prostatakreft noen uker tidligere. En stemme informerte om at jeg måtte ta med meg en pårørende og møte til samtale på avdelingen klokken 13 dagen etter. Jeg spurte om hun kunne si noe om hva samtalen skulle handle om. Det kunne hun ikke. Jeg ba om å få en kort samtale med en av legene for å få vite noe om hvor alvorlig informasjonen kunne være. Svaret var at det ikke var mulig å få snakke med noen av legene og at jeg måtte komme dagen etter sammen med en pårørende. Jeg var...

05.05.2015: Psykologspesialist Knut Brandsborg forteller om sine erfaringer fra da han ble oppringt fra et sykehus etter en operasjon for prostatakreft. Hans historie illustrerer hvordan pasienter kan påføres unødvendige helseproblemer når kommunikasjonen er dårlig. En kreftoperasjon er ikke noen bagatell. Dette må man ta hensyn til når man skal informere pasienten om spredning eller komplikasjoner. I henhold til pasientens beskrivelse har sykehuset gjort uheldige valg ved å la en kontoransatt ringe og be ham komme sammen med pårørende – uten at lege på det tidspunkt er tilgjengelig for spørsmål...

24.03.2015: Det sies at to ting er garantert: skattlegging og døden. Hva gjelder sistnevnte, hører man ofte at «døden er en naturlig del av livet». Intet kan være mer feil. Filosofen Ludwig Wittgenstein (1889 – 1951), som døde av kreft, formulerer poenget slik: «Døden er ikke en hendelse i livet. Døden gjennomleves ikke» (1). Onkologene Ursula Falkmer & Stein Kaasa uttrykker, slik jeg leser det, en liknende innsikt når de skriver: «Døden er for de fleste mennesker (og bør så være) et eksistensielt problem. Legen har muligens erfaringer med dødsprosessen, men definitivt ikke med døden» (2). «Herregud, for...

09.12.2014: Livsstil og vegval er ulike. Me vil gjerne nøyde motparten inn i våre. Disiplin eller kaos, kroppsform og matvanar, regresjon i rus eller fritid. Mangt er eigna til klassifisering og deretter høvande terapimål. Narren er hjå oss oppfatta som ein tåpe, gjerne også som etisk forkasteleg. I mellomalderen var narren ein fristilt figur ved hoffet. Han bytte seg ut, men var innanfor. Han kunne løyse opp alvorlege og tunge stunder med komedie, latterleggjere eller insinuere. Lydaren kunne ta påstandane som fjas eller alvor, med glede eller sorg. Narren hadde rolla som refsar og trøystar, sannseiar og...

14.10.2014: «Beklager, men bagasjen er uteblitt og blir ettersendt så snart den foreligger». Dessverre har jeg ubekymret latt toalettsakene med Marevan ligge i kofferten under flyturen til Kreta. Vel, det er vel ikke så farlig – det har skjedd tidligere i utlandet og har ordnet seg raskt på apoteket, selv om man må være obs på at warfarin-tablettene kan ha en annen styrke. Men etter sonderinger på apotek og med legevaktlege i vår lille by på sørkysten, viser det seg at warfarin ikke er å oppdrive. I stedet fikk jeg forskrevet Sindron (acenokumarol) 4 mg, som tydeligvis er førstehånds vitamin K-antagonist...

30.09.2014: Dersom det er en sykdom jeg har fryktet i livet, er det kreft. For meg har den stått som den verste sykdommen. Så ble jeg faktisk rammet selv, og nå vet jeg at det er en skummel sykdom med lidelser og smerte, ofte lang behandling og uvisst utfall. Men kan den være noe mer? Stadig flere får kreft. Det er en av de største dødsårsakene på verdensbasis. Rundt 7,4 millioner mennesker dør hvert år, og tallet er økende. For noen år siden fant altså mine celler ut at de skulle begynne å angripe seg selv, og jeg fikk en alvorlig kreftdiagnose. Jeg lar meg fortsatt fascinere av de fysiske og mentale...

16.09.2014: Jeg har lenge reflektert over hvordan jeg skal gi min nær forestående pensjonisttilværelse et meningsfullt innhold. Med helsen i behold og vissheten om behov for min kompetanse som psykiater og allmennlege fenget ideen om frivillige arbeidsopphold. Som en test tilbrakte jeg derfor min siste overlegepermisjon (fra januar til mai 2012) i Estelí, Nicaraguas tredje største by. Jeg frisket opp mine spanskkunnskaper og oppdaterte meg faglig på spansk ett helt år før utreise. Men mestisenes spansk på vestkysten inneholder 40 % lokale uttrykk som ikke finnes i europeisk spansk – ordene kuttes, uttalen...

02.09.2014: Nylig ble jeg akuttinnlagt i sykehus. Der ble jeg vitne til noe som forskrekket meg både som medmenneske og prest. Jeg har vært prest i snart 24 år. En av prestens tyngste oppgaver er å gå med dødsbud. Jeg har gjort det mange ganger, men det er en situasjon jeg aldri venner meg til, og jeg gruer meg hver gang jeg får et slikt oppdrag. Jeg skulle ønske jeg slapp, men noen må ta denne oppgaven. At det er prestens oppgave, vil jeg tro at handler om den gamle embetskulturen. Presten var gjerne myndighetenes eneste representant i vårt grisgrendte land. Teologisk eller pastoralt kan jeg ikke se noen...

02.09.2014: Prostipresten Karen Onshuus har en tankevekkende artikkel om å overbringe en vond beskjed. Leger må noen ganger overbringe vonde beskjeder til pasienter og pårørende, noe som krever kunnskaper og ferdigheter. Dårlig kommunikasjon reduserer kvaliteten på helsetjenesten, kan føre til unødig redsel, misforståelser, krenkelse og dårligere etterlevelse. Klinisk kommunikasjon må læres og videreutvikles på samme måte som tyding av EKG eller innsetting av kneprotese. Intet av dette blir man god til i kraft av sin personlighet. Onshuus skriver om en lege som inntok en distansert holdning, snakket til...