Du må opereres
På sykehuset delte jeg rom med en utenlandsk kvinne som snakket begrenset norsk. Hun hadde hatt brystsmerter i noen uker, fastlegen hadde ment det var lungebetennelse og behandlet henne for dette. Situasjonen var blitt så ille at ektemannen, slik jeg forsto det, hadde trumfet igjennom en innleggelse.
Hun hadde vært der et døgn og vært til et par undersøkelser da følgende skjedde: Vakthavende lege kom inn i rommet, stilte seg opp ved fotenden av sengen hennes og sa noe om en hjertefeil. «Vi må overføre deg til Rikshospitalet for operasjon.» Kvinnen ble nærmest hysterisk og sa om igjen og om igjen «Ikke operere. Nei, nei» og «Snakke mannen min». Hun ringte ektemannen, legen overtok telefonen og ga så vidt jeg kunne forstå en grei forklaring på situasjonen. Han tok seg også tid til å berolige han. Da telefonsamtalen var avsluttet, sa han til kvinnen, fortsatt stående en meter fra henne: «Da går jeg og ordner papirene dine». Han forlot rommet, og kvinnen var alene tilbake. Det vil si bortsett fra meg, som ikke hadde noe som helst ansvar og som legen umulig kunne vite noe om kompetansen til.
Til tross for at jeg var temmelig syk selv, følte jeg at jeg måtte ta i bruk den erfaringen og kunnskapen jeg har som prest. Jeg gikk over til henne, satte meg på sengekanten og gjorde det jeg kunne for å roe henne ned. Etter hvert forsto jeg at det mest skremmende ved meldingen hun hadde fått, var at hun noen år tidligere var blitt hjerteoperert og at legen den gang hadde sagt at hun hadde 50/50 sjanse for å overleve. Når hun nå måtte opereres igjen, regnet hun med at sjansen var enda dårligere. Dette kunne jeg naturligvis ikke si verken det ene eller det andre til, jeg vet lite om kirurgi og ingen ting om hva som hadde feilt henne. Jeg sa imidlertid at Rikshospitalet har landets beste leger. Dette roet henne noe. Legen derimot kunne sagt noe om hennes nåværende prognose og sykdom sett opp mot den operasjonen hun hadde hatt tidligere – dersom han hadde tatt seg tid til å snakke med henne.