Du må opereres
På sykehuset delte jeg rom med en utenlandsk kvinne som snakket begrenset norsk. Hun hadde hatt brystsmerter i noen uker, fastlegen hadde ment det var lungebetennelse og behandlet henne for dette. Situasjonen var blitt så ille at ektemannen, slik jeg forsto det, hadde trumfet igjennom en innleggelse.
Hun hadde vært der et døgn og vært til et par undersøkelser da følgende skjedde: Vakthavende lege kom inn i rommet, stilte seg opp ved fotenden av sengen hennes og sa noe om en hjertefeil. «Vi må overføre deg til Rikshospitalet for operasjon.» Kvinnen ble nærmest hysterisk og sa om igjen og om igjen «Ikke operere. Nei, nei» og «Snakke mannen min». Hun ringte ektemannen, legen overtok telefonen og ga så vidt jeg kunne forstå en grei forklaring på situasjonen. Han tok seg også tid til å berolige han. Da telefonsamtalen var avsluttet, sa han til kvinnen, fortsatt stående en meter fra henne: «Da går jeg og ordner papirene dine». Han forlot rommet, og kvinnen var alene tilbake. Det vil si bortsett fra meg, som ikke hadde noe som helst ansvar og som legen umulig kunne vite noe om kompetansen til.
Til tross for at jeg var temmelig syk selv, følte jeg at jeg måtte ta i bruk den erfaringen og kunnskapen jeg har som prest. Jeg gikk over til henne, satte meg på sengekanten og gjorde det jeg kunne for å roe henne ned. Etter hvert forsto jeg at det mest skremmende ved meldingen hun hadde fått, var at hun noen år tidligere var blitt hjerteoperert og at legen den gang hadde sagt at hun hadde 50/50 sjanse for å overleve. Når hun nå måtte opereres igjen, regnet hun med at sjansen var enda dårligere. Dette kunne jeg naturligvis ikke si verken det ene eller det andre til, jeg vet lite om kirurgi og ingen ting om hva som hadde feilt henne. Jeg sa imidlertid at Rikshospitalet har landets beste leger. Dette roet henne noe. Legen derimot kunne sagt noe om hennes nåværende prognose og sykdom sett opp mot den operasjonen hun hadde hatt tidligere – dersom han hadde tatt seg tid til å snakke med henne.
Det er med tungt hjerte jeg leser om nok et eksempel på klønete kommunikasjon i en vanskelig situasjon, denne gangen observert av en medpasient og beskrevet som en «personlig opplevelse» i Tidsskriftet (1). Jo mer alvor i budskapet, jo mer klønete blir vi leger. Armene blir lenger. Øynene viker vekk, og vi blir stående ved sengen så vi kan rømme fort ut av døren. Skulle ønske jeg også hadde en slik historie å fortelle. Som presten som selv tok grep (1).
For jeg har vært vitne til så dårlig kommunikasjon av kolleger i alvorlige stunder at jeg har hatt lyst til å gripe inn. Eller rømme, eventuelt grave meg ned gjennom linoleumen. Men jeg så sikkert bare ned, flyktet vekk med øynene, og kroppen - og forbannet meg på at jeg aldri skulle være like klønete og feig. Men det har jeg sikkert vært.
Det letteste er å sette i gang å snakke. Fort, lenge og med mange vanskelige ord som er trygge. Alle de vante ordene kommer lett. Men ikke de aller vondeste, men viktigste. «Jeg beklager å måtte fortelle deg at prøvene av kulen viser at du har kreft». Lett å skrive, mye vanskeligere å si. Celleforandringer, umodne celler, tumor, til og med svulst, er nok lettere å si enn det ene ordet. Det som har svidd seg fast i angsten hos pasienten helt siden de bestilte legetimen. Kreft. Man trenger ikke si mer. De får ikke med seg mer den dagen.
Det er skrevet artikler om det, bøker. Det finnes en slags oppskrift. Gi et varsel om hva som kommer, si det rett ut - så stopp og se hva som skjer. Men for å klare det, må man orke å snakke MED pasienten. Tørre å stoppe opp. Ta inn reaksjonen. Tåle gråten, tåle sinnet. Tåle å ikke kunne løse problemet. Ikke vite fasiten. Vi kommer til kort medisinsk, men det er da våre to viktigste etiske regler må brukes. Ofte lindre – ALLTID trøste.
Joda, Øyvind Ekeberg har rett i at vi på medisinstudiet i Oslo fikk opplæring i dette(2). Tilbudet var der. Undervisningen var veldig god også. De arrangerte et seminar der innleide skuespillere skulle være pasient, som fikk triste nyheter av oss som spilte leger. Skuespillerne skulle demonstrere ulike former for normale reaksjoner. Vi skulle ha rollespill med tilbakemelding fra gruppen. Skummelt for enhver - utålelig for en legestudent som har beskyttet seg selv mot å stå på tynn is hele oppveksten. Som har sørget for å vite alle svarene. Her var beskjeden klar. «Du får ikke snakke teknisk komplisert fag. Her handler det kun om pasientens respons, og dine egne reaksjoner.»
Utålelig. Utenkelig. Så umulig at kun 30 % av kullet møtte opp. Til ett av de viktigste seminarene på hele studiet.
Litteratur
1) Onshuus K. Å overbringe en vond beskjed. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1587
2) Ekeberg Ø. Krevende kommunikasjon. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:1588