Helt tilbake?
Etter noen måneder med delvis sykmelding ble jeg helt friskmeldt og gikk tilbake til jobben som leder. Jeg klarte jobben min og hadde det fint både på jobb og hjemme. Likevel var det noe som manglet: Jeg hadde mistet arbeidsgleden. Positivt stress var ikke lenger en viktig faktor i arbeidet, nå ble jeg lett motløs hvis uleste e-poster hopet seg opp, eller når kalenderen var full av møter og forpliktelser. I tillegg taklet jeg det dårlig hvis det var mye å gjøre både på jobb og hjemme, da ble jeg raskt motløs og sliten. Jeg følte at jeg tenkte «med håndbrekket på», jeg hadde ikke den samme arbeidskapasiteten som før. Livet var helt ok, men heller ikke mer. Var det slik det skulle bli?
Fire timer med terapi var alt jeg trengte. I samtalene med en psykolog med spesialisering i traumer sto psykoedukasjon sentralt: Jeg lærte mye om hva som hadde skjedd i hjernen min 22. juli, og hvilke prosesser som fremdeles pågikk i kroppen. Samtidig lærte jeg helt enkle teknikker for å jobbe kognitivt med å redusere nivået av traumatisk stress.
Sammen med psykolog Rolf M. B. Lindgren har jeg skrevet boken Etter sjokket. Traumatisk stress og PTSD (1). Etter utgivelsen har jeg fått kontakt med mennesker som har vært utsatt for overgrep, mobbing eller blind vold, som har overlevd alvorlige ulykker og katastrofer, eller som jobber i innsatsyrker hvor traumestress er en yrkesrisiko. Jeg har snakket med pårørende og etterlatte som forteller om hverdagen etterpå, og jeg holder foredrag for personalfolk, mennesker som jobber med beredskap, og for personer som selv har opplevd traumer, eller som bistår noen som har det.
Den vanligste tilbakemeldingen jeg får, er at mennesker som har opplevd traumatiske hendelser, trenger informasjon om hva traumer er, og hva traumatisk stress innebærer. Mange vet ikke noe særlig om hva traumer er, eller hva som er vanlige reaksjoner etter traumatiske hendelser. De vet ikke at sterke reaksjoner etter traumer er helt normalt. Enkelte som opplever flashbacks eller gjentatte mareritt kan bli redde for at symptomene på traumatisk stress er et tegn på at de holder på å bli sinnssyke. Mange opplever sterk skyldfølelse, såkalt overlevelsesskyld.
Psykoedukasjon, altså kunnskap om den lidelsen man har, hva den innebærer, og hvordan man kan få hjelp, er kanskje det viktigste elementet i boken, og vanligvis den delen leserne eller tilhørerne trekker frem som aller mest nyttig. Posttraumatisk stresslidelse innebærer også ofte at den det gjelder, ikke selv forstår at han eller hun er blitt syk. Derfor er det ekstra viktig at pårørende eller nærstående kjenner til symptomene og sier fra hvis de er bekymret, og at de vet at det finnes hjelp å få.
Jeg er takknemlig for all støtte jeg har fått etter 22. juli. Den har bidratt til at jeg er i full jobb og har et fint liv uten nevneverdige plager. Jeg hadde en familie som støttet meg, en leder og medarbeidere som gjorde det samme, en forståelsesfull og flink fastlege, en bedriftshelsetjeneste som stilte opp, og en traumeekspert som ga meg verktøyene for å få hverdagen tilbake.
Jeg håper fastleger og andre i førstelinjen ser hvilken betydning psykoedukasjon kan ha når de møter traumatiserte mennesker. Å forstå hva som har skjedd i hodet og kroppen, å få vite hvilke reaksjoner som er normale og forventede, og informasjon om hva som kan redusere nivået av traumatisk stress, var det som hjalp meg.