Tanker fra rullestolen

Komplikasjoner

Med sterkt reduserte fysiske ressurser måtte jeg forvente at komplikasjonene ville melde seg. Kroppsfølelsen var totalt forandret, og det var ikke lett å tolke symptomer som måtte melde seg. Inkontinensen var ubehagelig nok, men pleiepersonalet mestret den bra. Jeg ble lett trett og var plaget av kvalme. Regimet omfattet behandling med sovemedisin og beroligende tabletter, noe jeg ikke var vant til. Jeg ønsket og fikk tablettene seponert, og kvalmen og søvnigheten forsvant. Automatisk medisinering uten individuell vurdering er et tankekors (2).

For lamme pasienter er sår på de lammede partiene det største skremselet og bøygen. Det skulle forsure livet mitt i år fremover. Et sår dukket opp midt på høyre setehalvdel, uten at det ble klart for meg hvordan det oppsto. Trykksår er et kjent problem, og i sykehus bør rutinene være så gode at slike ikke forekommer. Uheldige hendelser i helsetjenesten er vanlig og skyldes oftest systemfeil (3).

Såret fikk store konsekvenser. Bassengtrening, en viktig del av opplegget, måtte seponeres. Mye dyrt bandasjemateriell ble forbrukt på såret. Til ingen nytte – det grodde ikke. Jeg hadde ingen lokale symptomer, det virket beskjedent, men jeg følte meg ikke i form og det gikk utover treningen. Avlasting med mageleie og leieforandring dag og natt var plagsomt. Tilsyn av plastisk kirurg ga løfte om at såret snart ville gro. Men det grodde ikke. Utover høsten fikk jeg urinveisinfeksjoner og lungeempyem, som ble behandlet ved Ullevål. Et belastet immunapparat kan forklare infeksjonsspredningen. Før jul var jeg kommet såpass til hektene at jeg ønsket å være hjemme julaften. Jeg hadde ikke vært der siden jeg ble skadet, og tre dager i eget hjem var balsam for sjelen.

Vel tilbake på Sunnaas steg feberen, uten at årsaken var klar. Jeg var i dårlig forfatning, radmager og med meget lav blodprosent. Retur til Ullevål avslørte et underminert sår infisert helt inn til beinet. Heldigvis var Ole der, gammel kullkamerat og pensjonert professor i plastisk kirurgi som fortsatt var i aktivitet. I begynnelsen av nyåret foretok han en stor lappeplastikk. Såret grodde, og senere har det ikke vært tegn til sårdanning på operasjonsstedet. Jeg kom meg raskt og returnerte til Sunnaas i fin form. Men en liten restglipe i såret avslørte meticillinresistente gule stafylokokker og nødvendiggjorde retur til Ullevål nok en gang. Forbud mot antibiotika av redsel for ny resistens førte til at jeg måtte drive ondskapen ut «med egne midler» i isolat. Det ble lange dager. Utpå våren slapp jeg opp i en manuell rullestol og kunne trille i lange sykehuskorridorer og ut i vårsolen. Sammen med Liv hadde jeg fine turer over hele sykehusområdet, og det var hun og våren som bidro mest til at jeg kunne returnere til Sunnaas ut i mai, frisk og velfødd.

Gode puter og madrasser har bidratt til at det senere ikke er registrert trykkmerker på setet. En tendens til tynn hud over sitteknokene førte til at disse etter hvert ble meislet bort. Dette forløp ukomplisert på høyre side, men på venstre er jeg blitt reoperert tre ganger på grunn av abscessdanning i arret. Verken jeg eller pleiepersonalet registrerte forandringer før pusset tømtes spontant. Hematogen infeksjon var sannsynlig. Plastikkirurgene ved Rikshospitalet ga ikke opp, og i august 2007 ble det foretatt en nitid og omfattende operasjon. Såret grodde uten komplikasjoner og har vært bra siden. Jeg hadde da passert 80 år. Alder bør ikke være noe hinder for behandling (2).

Helsepersonell bør ha spesialinstruks for behandling av lammede for å unngå sårkomplikasjoner. Min erfaring er at det mangler mye på det. Kontroll og operasjoner må overvåkes av spesialister. Det er lett å regne ut at mine sår har kostet helsevesenet svære beløp. De burde vært spart.