Et forskningsbasert helsetilbud til unge transpersoner krever tillit

Som historikere er Slagstad og Lie naturlig nok opptatt av tidligere tider, og de engster seg for manglende tillitt som et hinder for forskning ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK). I 2017 ble det opprettet en egen Nasjonal behandlingstjeneste for barn og unge på Barne- og ungdomsklinikken ved Oslo universitetssykehus (OUS). Vår erfaring er at pasienter og foreldre som kommer hit har et stort ønske om å bidra i forskning. Samtidig er det et svært viktig aspekt at det byr på ekstra vitenskapelige og etiske utfordringer ved forskning knyttet til "utprøvende behandling".

Det er mye nytt som pågår om dagen. Vi samarbeider tett med nyopprettede regionale sentra for kjønnsinkongruens i hver helseregion. Som Slagstad og Lie skriver, har fagdirektørene i de fire helseregionene konkludert med at pubertetsutsettende behandling, og hormonell og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling av barn og unge faller inn under definisjonene av utprøvende behandling. De har også gitt OUS i oppdrag å opprette et nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for barn og unge. Dette arbeidet har startet, der representanter for regionene og pasientorganisasjoner deltar. OUS har i 2024 også fått i oppdrag fra Helse Sør-Øst å utrede hvordan det kan legges til rette for at utprøvende medikamentell og kirurgisk behandling av barn og unge med kjønnsinkongruens kan gjennomføres primært gjennom en prospektiv klinisk behandlingsstudie. Dette fordrer et samarbeid mellom helsepersonell, jurister, etikere og klinisk forskningsstøtte, for å drøfte begrensinger og muligheter innen ulike studie design. Her vil også brukernes stemmer være viktige.

Den kliniske studiens rammer for deltagelse er enda ikke bestemt. Det er også andre land i samme situasjon som det er naturlig å diskutere design av en klinisk studie med. Det vil ta tid. I denne ventetiden, der vi som klinikere fortsatt forsøker å vekte sikkerhet opp mot effekt hos hver enkelt som ønsker behandling, har vi et sammenfallende ønske med Slagstad og Lie om at vi åpent kan snakke om hva vi vet og ikke vet om behandlingene, samt at det er mange måter å leve på som ung også uten medisinsk behandling.

Fra vår kliniske hverdag ved NBTK barn og unge, erfarer vi et mye mer nyansert bilde av brukerne og deres foresatte enn det Slagstad og Lie fremstiller. De aller fleste vi møter har tillitt til oss og ønsker å delta i forskning. Vi har fokus fremover og tilstreber, i samarbeid med andre land, og utvikle en forskningsstudie som tilfredsstiller de vitenskapelige og etiske kravene dette innebærer.

I sin artikkel "Et forskningsbasert helsetilbud til unge transpersoner krever tillit" skriver Slagstad og Kveim Lie «Randomiserte kontrollerte studier er verken etisk eller praktisk mulig å gjennomføre. Det er åpenbart hvilken behandling man får, …».

Det at pasientene/deltakerne i en studie vet hvilken behandling de får er ikke til hinder for randomisering. Få om noen psykoterapistudier vil kunne blinde deltakerne for hvilken behandling de får, men studiene kan likevel være randomiserte og kontrollerte.

Jeg har ikke ønske om å skrive dette som en kritikk av artikkelen, som jeg synes er god og nødvendig. Jeg er helt enig i det etisk betenkelige ved noe annet enn observasjonsstudier i dette feltet, og synes forfatterne har et godt poeng med faren for at deltakere kan tilpasse det de sier for å bli med i den studiebetingelsen de ønsker, altså en vridningseffekt.

Mitt poeng gjelder en bitte liten del av artikkelens hovedbudskap. Men samtidig synes jeg det er ugreit at setningen om randomisering blir stående uten en korreksjon, siden det kan bidra til at flere misforstår forskjellen mellom randomisering og blinding.

Takk til Audun Irgens for kommentaren på vår artikkel om et forskningsbasert behandlingstilbud til unge transpersoner. Vi er takknemlig for at Irgens oppklarer vår språklige uklarhet ved ikke eksplisitt å nevne blinding. På generelt grunnlag er det selvfølgelig mulig å gjennomføre randomiserte kontrollerte studier uten blinding, men det medfører stor risiko for systematiske skjevheter på ulike nivåer (1).

I tilfellet pubertetshemmende mener vi ikke-blindete randomiserte kontrollerte studier både er etisk og praktisk umulig å gjennomføre. Slike studier ville være etisk tvilsomme fordi behandlingen har ønsket effekt, nemlig å utsette pubertet og hindre utvikling av kjønnskarakteristika, som nettopp er det gruppen av ungdommer ønsker. Randomiserte kontrollerte studier er derfor trolig også praktisk umulig å gjennomføre fordi ungdommen ikke vil ønske å la seg randomisere. For de som ville havne i kontrollgruppen, vil det trolig være en stor andel som får tak i aktiv behandling gjennom andre veier (her finnes det flere historiske parallelle eksempler).

Litteratur
1. Nunan D, Heneghan C. Lack of blinding. In: Catalogue Of Bias 2018. www.catalogueofbiases.org/biases/lackofblinding