Hvorfor har vaksinasjonsdekningen mot covid-19 vært lavere i noen grupper med innvandrerbakgrunn enn i befolkningen ellers?
Vaksinasjonsdekningen mot covid-19 i Norge er høy, men lavere blant enkelte innvandrergrupper (1). Over én million innbyggere i Norge har innvandrerbakgrunn, noe som innebærer at én av fem enten er innvandrere selv eller har foreldre som er født i utlandet (2). Sosioøkonomiske faktorer har innvirkning på hvorvidt man tar vaksine, der høyere utdanning og høyere inntekt er assosiert med å ta covid-19-vaksine (3). I tillegg kan faktorer som integrering, botid og helsekompetanse også påvirke vaksinevalg (3, 4). Levekår blant personer med innvandrerbakgrunn varierer, men generelt sett har gruppen dårligere levekår enn majoritetsbefolkningen (5).
Kunnskapen om covid-19-vaksinering hos personer med innvandrerbakgrunn er i stor grad basert på studier med voksne, og bare i noen grad med barn og unge. Studier av den sistnevnte aldersgruppen er hovedsakelig basert på registerdata. Registerbaserte studier har sine unike fordeler ved at man kan studere store populasjoner og koble ulike administrative registre. Slik kan man for eksempel undersøke sammenhengen mellom vaksinedekning og sosiodemografiske faktorer. Derimot får man ikke avdekket kvalitative forklaringer på ulik vaksinedekning. Derfor er studien av Sentamilvannan og Al-Dekany med medforfattere et nyttig bidrag (6). I den kvalitative studien undersøkte man faktorer som påvirket vaksinevalg blant unge i Oslo med minoritetsbakgrunn. Som forfatterne tar opp, er vaksinenøling anerkjent som en trussel mot folkehelsen. Studier som belyser vaksinevalg, spesielt blant grupper med lavere dekning, er dermed helt avgjørende for å kunne øke vaksinasjonsgraden i samfunnet.
Studier som belyser vaksinevalg, spesielt blant grupper med lavere dekning, er dermed helt avgjørende for å kunne øke vaksinasjonsgraden i samfunnet
En norsk registerstudie viste at norskfødte og utenlandsfødte barn og unge med foreldre født utenfor Norge hadde lavere vaksinedekning (58 % og 57 %) sammenlignet med ungdom med minst én forelder født i Norge (84 %) (7). Videre viste studien at barn og unge med bakgrunn fra østeuropeiske land hadde lavere vaksinedekning og at foreldrenes utdanning og husholdningsinntekt var assosiert med høyere vaksinedekning.
I den norske registerstudien er det foreslått flere årsaker til ulikheter i vaksinedekning som kan ses i sammenheng med studien til Sentamilvannan og Al-Dekany (6, 7), deriblant anbefalinger og råd til ulike aldersgrupper, sosioøkonomiske faktorer tilknyttet foreldrene samt sosiale faktorer som kan påvirke motivasjonen for å bli vaksinert. I andre intervjuundersøkelser har det kommet frem at mangel på god informasjon og kunnskap samt lavere tillit til myndighetene kan være medvirkende faktorer og at dialog og samarbeid med miljøene kan være nyttig for å bygge tillit og redusere skepsis (8, 9).
For å ta lærdom av covid-19-pandemien er det viktig at man benytter ulike forskningsmetoder for å belyse relevante problemstillinger. Flere interessante funn i artikkelen til Sentamilvannan og Al-Dekany bygger videre på andre studier om samme tema. Blant annet kom det fram at ungdommene ønsket seg mer informasjon om koronavaksinen og at flere var redd for bivirkninger. En vaksinefremmende faktor var muligheten for å ta vaksinen i regi av skolen. Ulike kilder til informasjon og muligens bedre informasjon samt praktisk tilrettelegging for vaksinering er noe som bør vektlegges ved håndtering av fremtidige pandemier, epidemier eller andre helsekriser.