Transkraniell magnetisk stimulering i psykisk helsevern

Diskusjon

Legene oppga at de hadde begrenset kunnskap om transkraniell magnetisk stimulering, men at de var interessert i å lære mer om metoden. Mange mente den har liten utbredelse fordi den er lite kjent, leger mangler kunnskap om den, og fordi det mangler forskningsbasert kunnskap om optimal pasientseleksjon. Flere anså også nasjonale retningslinjer og formell opplæring i bruk av transkraniell magnetisk stimulering som nødvendig for fremtidig implementering.

Resultatene viste at leger har behov for økt kunnskap om transkraniell magnetisk stimulering, en relativt ny behandlingsmetode for depresjon. Begrenset kjennskap til metoden bør ikke alene tilskrives det begrensede behandlingstilbudet i Norge, snarere kan det være en gjensidig avhengighet der legers kunnskap er avgjørende for utviklingen av slike tilbud. Selv om bruken av nevromoduleringsmetoder i norsk psykisk helsevern generelt er begrenset, og det eksisterer skepsis til elektrokonvulsiv terapi, støtter ikke våre funn nødvendigvis en tilsvarende skepsis til transkraniell magnetisk stimulering. Flertallet av legene i denne studien oppga interesse for å lære om metoden.

Legenes interesse for å lære mer om transkraniell magnetisk stimulering kan gjenspeile behovet for flere behandlingstilnærminger innen psykisk helsevern. Spesielt viktig er dette for pasienter med depresjon der man ofte ikke oppnår ønsket effekt med tilgjengelige metoder. Transkraniell magnetisk stimulering kan være et verdifullt alternativ for pasienter som ikke responderer på eller kan bruke psykofarmaka (2) samt for dem som foretrekker ikke-medikamentelle behandlingsformer (9).

Resultatene kan tolkes som en skepsis til å implementere transkraniell magnetisk stimulering før det finnes en nasjonal faglig retningslinje og bedre kunnskap om hvilke pasienter som har størst nytte av behandlingen. Gitt den utbredte interessen for å lære mer om dette, er det rimelig å vurdere om metoden bør inkluderes i spesialistutdanningen for psykiatere (5, 8).

Studien har flere begrensninger. Spørreskjemaet var egenutviklet og ikke validert. Kun en fjerdedel av mulige respondenter svarte. Seleksjonsskjevhet (bias) kan ikke utelukkes, for eksempel at det er overrepresentasjon av leger som har større interesse for metoden. Men, med henblikk på helseforetak, alder og andelen som er spesialister, var utvalget representativt for fordelingen av medlemmene i Norsk psykiatrisk forening (analyser ikke vist).