Vær varsom-plakaten
Enden er bekymret for at de som ikke får REK-godkjenning, skal omgå loven ved å kalle det de driver med for «journalistikk». Nei, så lett er det ikke. En med forskerkompetanse kan ikke uten videre opptre som journalist. Husk at vi er journalister i et redaktørstyrt medium underlagt Vær varsom-plakaten. Det er ikke nok til å få det vern pressen har, at man eier et tastatur og bruker det.
Vi strekker oss langt for ikke å påføre uskyldige skade og vi strekker oss langt for å jobbe innenfor Vær varsom-plakaten. Og skulle vi bomme, så finnes det mekanismer å ramme oss med. Dersom pressen driver uetiske helseundersøkelser, står det fritt å klage oss inn til Pressens faglige utvalg (PFU) eller å reise søksmål.
I dette tilfellet har vi ikke bommet. Dagbladet har gjort et forbilledlig stykke journalistikk, som forøvrig vant VM i sportsjournalistikk (AIPS Sports Media Awards) i år, foran konkurrenter som The Guardian og The New York Times.
Vi har blant annet hentet fram gode retningslinjer fra forskningsetikken og benyttet dem. Paradoksalt nok blir det slik at jo mer profesjonelt vi gjør ting, dess surere blir forskerne som hevder at «Dagbladet må også søke».
Jeg er ikke jurist, derfor har jeg tidligere sagt, at dersom helseforskningsloven virkelig kan tolkes dithen at den rammer prosjekter som «En syk ski-nasjon», så må den endres. Det står jeg ved.
Men heldigvis bekrefter juristene vi har snakket med, at prosjektet ikke rammes. De mener at helseforskningsloven ikke er ment å gjelde pressen i det hele tatt. Det viser § 4 a, som jeg nevnte ovenfor, og det bekreftes av at hverken i loven eller i lovens forarbeider er dilemmaene versus den frie presse berørt i det hele tatt. Ingenting tyder på at det var lovgivers intensjon å begrense den frie og uavhengige journalistikken.
Nei, vi kan ikke ha det slik i vårt demokrati at den frie presse må hyre inn en forsker med doktorgrad for å stå ansvarlig for journalistikken!