Terapisynet
Trygve Braatøys autoritet var omstridt, men han ble konstituert overlege ved sjette avdeling ved Ullevål sykehus etter henrettelsen av overlege Haakon Sæthre (1891 – 1945). Det er derfor ingen tvil om at han nøt stor faglig respekt. Han ble fast ansatt i 1946 i det statsråd Birger Bergesen (1891 – 1977) senere kalte Norges viktigste stilling. Han hadde stilling ved Menninger Institute i Topeka som «senior analyst» i årene 1949 – 51. I USA ble han tilbudt fast ansettelse på meget gode vilkår. Et professorat ved Harvard Medical School var også på tale. Braatøy valgte å vende tilbake til sine pasienter ved Ullevål sykehus.
Det vakte oppsikt da han søkte avskjed fra sin overlegestilling ved Ullevål i 1953. Begrunnelsen var at han ønsket å være fri i sin legegjerning, med tid til sine pasienter og tid til lange sommerferier med familien. Han ønsket også å skrive en bok hvert år resten av sitt liv og foreta etterundersøkelser av sine privatpasienter (1). Arbeidet med og utgivelsen av Pasienten og lægen kan også ha ført til oppbrudd (14). I boken tok Braatøy et oppgjør med den upersonlige og byråkratiserte medisin, som han mente var spesielt utbredt i sykehusmiljøene. Pasienten og lægen ble på mange måter hans livssynstestament. Terapisynet var basert på humanisme, og han hadde i mange år stått i bresjen for et helhetlig syn på forholdet mellom kroppen og det levde liv (2, 15).
Braatøy var først og fremst kliniker, en av de første psykoanalytikere i Norge. Han behersket psykoanalysen og dens teoretiske fundament. Sigurd Hoel skrev forordet til Braatøys debutbok Livets cirkel – bidrag til analyse av Knut Hamsuns diktning, da den kom i ny utgave. Hoel fremhevet at Braatøy kunne Freuds verker ut og inn; og meget mer enn det. Han hadde tilegnet seg den nye innsikten i menneskesinnet og den nye psykologiske metoden, slik at den var en organisk del av hans egen tankegang (16).
Braatøys utgangspunkt var humanismens vektlegging av at pasienten var et unikt individ. Finn Carling (1925 – 2004) kommenterte dette terapi- og verdisyn i boken Hva med Hippokrates? ved å fremheve høflighet og respekt for pasienten: «Når man er høflig, uttrykker man ikke bare at et annet vesen har et verd, man tar også vare på noe vesentlig i sin egen sjel – nemlig respekten. Det var en slik respekt psykiateren Trygve Braatøy tenkte på da han i sin tid sa at bare den som er glad i barn og dyr, bør få lov å bli lege» (17).
«Det var en stille revolusjon,» skriver Carling, «da den unge legen begynte å presentere seg for sine pasienter: Da Braatøy som ung lege kom til psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, spurte hans eldre kolleger om hva i all verden det kunne skyldes at han oppnådde så gode resultater med pasientene? Braatøy svarte temmelig tørt: Det kan jo komme av at jeg hilser på dem» (17)!