Det systemiske perspektiv i medisinen
Det har vært gjort mange forsøk på å erstatte kausale forklaringsmodeller med mer sirkulære modeller med anerkjennelse av mennesket som subjekt og moralsk aktør. Braatøy var en tidlig eksponent for bestrebelsene på å finne plass til et bredere helhetssyn i medisinen (4). Psykosomatikken til Braatøy og hans samtid var imidlertid preget av lineære og kausale tankemodeller. Det var først etter at systemteori ble introdusert, at sirkulær forståelse har vunnet innpass i medisinen (1), (30–32).
Denne posisjon ble først utviklet på det amerikanske kontinent av indremedisineren og psykiateren George Engel. I den amerikanske psykiaterorganisasjon var det i midten av 1970-årene store indre motsetninger. Den psykosomatiske posisjon hadde ikke klart å forene den biologisk orienterte og den psykologisk orienterte psykiatri. Engel avviste skillet som irrelevant for psykiatrien og medisinen (30). I stedet foreslo han et sirkulært og systemisk perspektiv som både inkorporerte det biokjemiske, det språklige og det kulturelle nivå i det han kalte biopsykososial medisin. Senere har teoretikere som Foss og Rothenberg og klinikere som McWhinney og Stewart utviklet det systemiske perspektiv både filosofisk og klinisk (1, 6, 32).
Det er viktig å understreke at en slik systemisk forståelse ikke representerer noen summasjon av årsaksfaktorer eller organisasjonsnivå. Menneskelivet er karakterisert av forskjellige systemer fra biokjemiske prosesser via cellulære og organbaserte nivåer til individuelle og kulturelle. Disse nivåene er ikke kontinuerlige, men representerer kvalitative brudd, med forskjellige lovmessigheter fra ett system til et annet (30–33). Derfor vil det være ødeleggende for psykiatri og medisin å foreslå at nevrobiologien skal være grunnlag for alle psykiatriske forståelsesmodeller (20), eller biomedisinen grunnlag for all medisinsk virksomhet.
Hvis vi skal unngå endimensjonal biologisme på den ene side og subjektiv fenomenologisme på den annen, trenger vi et dialogisk og systemisk perspektiv som forener og gir plass til begge uten å tillate noen av dem å bli dogmer (34).
I medisinen kan vi forene bevissthet, språk og kultur og kroppens biologi bare dersom vi aksepterer at det ene perspektivet ikke kan beskrives med det andre perspektivets terminologi og lovmessigheter. Antropologen Gregory Bateson kalte dette de mangfoldige versjonene av verden (33). Språk, relasjon og moralsk tilknytning i verden er viktig for å forstå en slik forståelsesmodell i vår samtid (1, 2, 24, 30)(30–37).