11.12.2023: Sigmund Freud og jeg har lite til felles. Bortsett fra en forkjærlighet for sjeselongen. På slutten av 1800-tallet tok Freud i bruk sjeselongen i sin egenetablerte behandlingsmetode psykoanalysen. Pasienten skulle ligge ned, og terapeuten skulle sitte bak pasientens hode. Øyekontakt skulle unngås. Å ligge ned og slippe å se terapeuten ble ansett som frigjørende og oppmuntrende for den frie assosiasjonen – et viktig element i psykoanalysen. En viktoriansk sjeselong, angivelig donert til Freud fra en takknemlig Madame Benvenisti rundt år 1890, har siden blitt et ikonisk symbol på hans...

11.12.2023: Det hadde vært tett program noen dager. Jeg lå om natta og strevde litt med å få tankene på avstand. Få de mange ting på avstand. En ting ville liksom ikke helt slippe taket. Jeg ble litt irritert. Irritasjonen satte seg fast som et slags ubehag i brystet. Og blandet seg med en irritasjon over at jeg ikke kunne slutte å irritere meg over sånne filleting. Heldigvis så jeg fram til morgendagen. Det var fredag og vi hadde pakket ryggsekken for å få en helg på hytta. Nyte det fine høstværet på fjellet. Det så jeg fram til. Hjortelusflua hadde begynt å ødelegge gleden ved å gå tur i lavlandet. Den...

11.12.2023: Jeg vil jobbe, men får ikke lov. I det private næringsliv, i fiske, i landbruk og i politikken fortsetter folk å gjøre jobben sin også etter normal pensjonsalder. Hvorfor kan ikke vi andre friske og arbeidslystne i offentlige stillinger som i helsevesenet få lov til å gjøre det samme? Jeg har vært pensjonist i over ett år nå og det føles ikke bare godt. Legespesialister kan ikke arbeide for det offentlige Helse-Norge etter fylte 72 år. Det er uvant, men føles også fint å ikke ha fulle timelister og arbeidsdager. «Det er en tid for alt» sies det, men jeg kan likevel ikke fri meg fra at...

07.12.2023: Hvert år tar pasienter livet av seg mens de er i behandling i psykisk helsevern. Dette er noen av mine tanker som pårørende etter et selvmord. I 2020 tok nærmere 700 mennesker sitt eget liv i Norge. Halvparten gjorde det mens de var under psykiatrisk behandling (1). En av dem var vår datter. Hun hadde overlevd flere selvmordsforsøk, hvorav ett mens hun var innlagt på sykehus. Dette benevnes ofte blant fagfolk som «kronisk suicidalitet». Natt og tåke En handlingsplan for å forebygge selvmord fra 2021 har tittelen Ingen å miste (2). Jeg tar som utgangspunkt at veien til «ingen» nødvendigvis går...

01.12.2023: Den gangen gjaldt det ikke pasientenes liv – det gjaldt mitt eget. Elleve år som kirurg i ulike afrikanske land gikk stort sett greit. Vi trivdes og følte oss noenlunde trygge bak husenes fengselsliknende gitter, høye murer med piggtråd og elektrisk gjerde. Livet var allikevel ikke helt uten farer. Det var ukjente mikrober i infiserte keisersnitt og under løsnete hudtransplantat, og det var ikke alltid så enkelt å beskytte seg selv. Det var lynnedslag, flom og falleferdige biler med dristige sjåfører på dårlige veier. I tillegg var det mygg, løver, krokodiller og giftige slanger som noen...

06.11.2023: Den kirurgiske rådgiveren i Leger Uten Grenser ristet på hodet. Vi satt i en Skype-samtale før jeg skulle på oppdrag som kirurg i Gaza. Spørsmålene mine var enkle: Hvilke inngrep skulle jeg utføre og hvem skulle jeg samarbeide med? – It's complicated. Han ristet på hodet igjen. I begynnelsen av mai 2023 satt jeg på flyet til Tel Aviv. Jeg hadde forsøkt å sette meg inn i konflikten i området jeg skulle til. Historien var uten en begynnelse eller slutt. Startet den med oppløsningen av Det ottomanske riket etter første verdenskrig, med Sykes-Picot-avtalen og opprettelsen av landområdet syd for...

22.05.2023: Vi mennesker har en egen evne til, og et behov for, å se sammenhenger – også der de ikke finnes. Pasienters behov for å finne sammenheng mellom symptomer og ytre faktorer begynner å prege arbeidshverdagen tidlig i legekarrieren. Disse sammenhengene er basert på et mildt sagt lettsinnet forhold til forskjellen mellom korrelasjon og kausalitet. I forbindelse med covid-19-pandemien er dette mer aktuelt enn noen gang. Det finnes godt dokumenterte bivirkninger av vaksinene og senplager etter sykdommen ( long covid). Det er også mange gamle symptomer og plager som nå har fått en ny knagg å henge på...

08.05.2023: Det var buss for tog her vest i byrjinga av desember. Så der sat eg. Då ringde ein kjenning. Lågmælt freista eg å seia at eg sat på ein buss, tettpakka med folk rundt meg, men at eg kunne ringja attende når me var komne til byen. Men dette kunne ikkje venta. Veslegut på null år var slapp, hadde feber og pusta raskt. Gjennom hovudet fór det tankar om nasevengespel, interkostale inndragingar, aksessorisk respirasjonsmuskulatur, hudfarge, respirasjonsfrekvens, auskultasjon av lunger – og ein liten gut som ikkje makta metta blodet med oksygen. «Ring lækjarvakta, barnet treng lækjartilsyn», sa eg....

18.04.2023: Jeg er født i Ukraina, men reiste derfra før jeg begynte på skole. I 2022 var landet bare et fjernt minne. Da krigen begynte og jeg fikk se bilder av brennende hus og tanks i gatene i min fødeby, følte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg reiste som frivillig til Rivnes regionale sykehus for krigsveteraner, der jeg jobbet i syv uker. Ved første øyeblikk virket byen Rivne uberørt av krigen. Det var ingen synlige ruiner, mye folk i gatene og bra utvalg i butikkene. Ukrainere er flinke til å ta vare på sine byer, og her snakker vi ikke om ting som koster penger, men om blomsterbed foran husene og...

27.03.2023: Tenk å sjå heimen din bli vaska vekk av flaum, eller avlinga du er avhengig av, visne fordi regnet ikkje kjem. Eg er nok over snittet opptatt av klimaendringar, naturøydelegging og helsekonsekvensane av dette. Så då eg i haust var i Malawi for å samle data til hovudoppgåva (som rett nok skal handle om klimaendringar og helse), nytta eg sjansen til å diskutere temaet med ein landsbyhøvding, ein meteorolog og ein landbruksingeniør eg møtte. Samtalane ga meg innsikt i korleis klimaet har endra seg i landet, og konsekvensane av det. Eg trur ikkje mange nok i Noreg er klar over at helsa til...

22.03.2023: Min første sommerjobb og møte med legeyrket var meningsfylt og lærerikt, men fremfor alt hektisk. Jeg erfarte at noe av det viktigste for å gjøre en god jobb – nemlig tid – er den største mangelvaren. Som medisinstudent på siste året står jeg på startstreken til arbeidslivet. Da jeg sist sommer fikk kjenne på ansvaret i legeyrket, var det første som slo meg hvor sårbart helsevesenet er. Misforstår jeg den ene beskjeden, så videreformidles feilen i flere ledd. Dersom jeg er for opptatt til å se til den ene pasienten, gjør heller ingen andre det på mange timer. Det er sjelden tid til overs, og...

15.02.2023: Jeg er mamma til tre barn under fem år. Denne tilværelsen prøver jeg å kombinere med å være lege. Det er vanskeligere enn jeg trodde. La meg spole fire år tilbake. Det var julaften og jeg jobbet 19 timer mens min sønn feiret livets første julaften. I romjulen tok han sine første skritt over hyttegulvet. Han begynte å snakke. Først sa han «mamma», deretter «gris». Senere den våren blåste han ut ett blått lys på bursdagskaken med hjelp fra pappaen. I påsken koste han seg med storfamilien på fjellet. På 17. mai spiste han sin første is med hele det søte fjeset sitt. Alt dette gjorde min sønn mens...

17.01.2023: Jeg er snekker og står i en stige og legger ytterpanel på en vegg. Jeg bruker spikerpistol. Sjefen kommer med en øks. Se hva jeg har kjøpt i Amerika, nå skal du bruke baksiden av øksa til å slå spiker med. – Nei, det vil jeg ikke, det er gammeldags. Den var veldig dyr, du skal bruke den! – Jeg ser med et halvt øye at den ikke egner seg. Jeg har snekret vegger i over 30 år. Du må prøve, du kan ikke uttale deg før du har prøvd. – Det vil jeg ikke, det ødelegger både plankene og bedriften. De unge mennene klarer sikkert dette fint. Du er lite endringsvillig. Mens jeg sov om natta, tok sjefen...

07.12.2022: I julen repeteres stadig 2 000 år gamle kjente og lærerike historier. Jeg har også selv en ikke fullt så gammel julehistorie, som jeg lærte mye av og som jeg stadig blir minnet på i julehøytiden. For å starte litt juletradisjonelt: Og det hendte i de dager – da Olav den femte var konge i Norge – Trygve Bratteli var statsminister og Knut Knudsen og Leif Jensen var regjerende olympiske mestere. Jeg var i turnustjeneste som fysioterapeut og hadde vakt i juledagene. Det var strålende vær, rene påskeføret i fjellet, varmegrader på dagtid og kuldegrader om natta, noe som ga skaresnø. Folk trakk opp...

26.10.2022: Jeg har hatt jobb på sykehjem før studiet, jeg har hatt sommerjobb som pleieassistent på sykehus, jeg har bidratt og tatt ekstravakter under koronapandemien, jeg har hospitert hver sommer under studietiden. Jeg har flere verv, kurs og gode attester fra tidligere arbeidsgivere. Jeg er positiv, engasjert, selvstendig og så videre. Dette er en CV og egenskaper mange av mine medstudenter kjenner seg igjen i, og man skulle jo tro den var ganske solid. Hva fikk jeg? Ikke et eneste intervju Det jeg nå ønsket før sommeren var å tre inn i en stilling som legevikar, med min lenge ettertraktede...

23.05.2022: Hei, du lege som leser dette, husker du hvordan det var å være student? Selv har jeg vært medisinstudent i fem år og har mange adjektiver jeg finner passende: innholdsrikt, kaotisk. «En helt ny verden» er ikke et adjektiv, men er allikevel beskrivende. Det som gjorde at jeg tidlig tenkte at dette var studiet for meg, var følelsen av fellesskap. I begynnelsen av studietiden handlet det om fellesskapet med kullingene mine. Gjennom foreningslivet ble jeg kjent med flotte studenter på andre kull, og følelsen av fellesskap vokste. De siste årene har jeg også blitt kjent med både undervisere og de...

14.12.2020: Det var en gang i 1990-årene at en medisinstudent skulle møte sin første virkelige pasient. Rett nok hadde han «tatt opp journal» flere ganger før, men dette var noe helt annet. Nå skulle han gå i dybden, og han skulle for første gang bruke selve samtalen som helbredende instrument. Studenten, det var meg. Jeg var fylt av spent forventning. Veilederen lot meg lese henvisningen. Der sto det om en middelaldrende kvinne, uføretrygdet på grunn av fibromyalgi og slitenhet. Hun slet psykisk etter at mannen hennes ikke hadde danset med henne i et selskap. Jeg var dypt skuffet. Hva var dette for noe...

14.12.2020: Vi hadde levd med koronaviruset hengende over oss i nesten syv måneder. Vi hadde ikke sett familie på lenge. Vi hadde vært i begravelse til besteforeldre over skype. Vi hadde i over et halvt år vært konstant redde for å bli smittet og overføre smitte til noen som ikke tålte det. Lars Saabye Christensen skrev at krig er presens. At krig er nåtid. Pandemi, derimot, er fortid. Det er å huske hvordan ting var før. Et minne om alt det vanlige vi tok for gitt i hverdagen. Det er å grave en tunnel og raskt innse at fjell og stein er hardt. Hardere enn vi ante. Det er å innse at det ikke er noen som...

18.03.2020: Vi står i en pandemi, med et virus vi foreløpig vet relativt lite om. Jeg er mor til et barn med kreft, og jeg er bekymret. Jeg er lege og mor til fem små gutter. Vi er definitivt i den rette alderen for å skulle tåle koronaviruset bra, som tross alt også gjelder de fleste andre. Rundt meg ser det heller ikke ut til at det er viruset folk bekymrer seg mest for. Dette gjelder ikke meg. Tomme butikkhyller er definitivt langt nede på listen over bekymringer nå. Det som gjorde at jeg hver dag uken før barnehager og skoler stengte, vurderte om jeg kunne sende barna mine av gårde, var det faktum at...

07.10.2019: Vår datters høyeste ønske var å få leve som før – de dagene hun hadde igjen. Datteren vår på ti år strener inn hovedporten til Rikshospitalet. Vi foreldre løper etter den bestemte ungen. Hun er blant de 4–5 barna som årlig får diagnosen diffuse ponsgliomer (DIPG) i Norge, en dødelig hjernesvulst. Jenta vår forespeiles en fremtid på 9–24 måneder. Et tidsvindu hvor alle familiemedlemmene, alle elever i klassen og i dansegruppa er til stede og hvor livet skal leves. Håpet om feil diagnose varer helt til hun dør hjemme, 13 måneder etter diagnosen. Hva lærte vi i løpet av dette året i møtet med...

02.08.2019: Pasienter skal selvsagt kunne klage. Men saksbehandlingen kan ikke være så dårlig at den setter legers liv og helse i fare. Min mann og jeg har vært leger i et langt yrkesliv og har vært glad for det. Nå var tiden kommet for å nyte «livets dessert» som spreke pensjonister med mange interesser og et godt forhold til barn og barnebarn. En dag dumper et brev ned i postkassen, adressert til min mann. Det har vinduskonvolutt og er fra Fylkesmannen. Brevet informerer om at en pasient hevder å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep under en konsultasjon en del år tilbake i tid. Man ber om...

24.06.2019: Dette kommer ikke til å handle om medisinsk kompetanse eller beredskapsplaner. Mest handler det om takknemlighet til gode kolleger. Det handler heller ikke om legevaktlegen som til alles lykke hadde vakt den kvelden, eller lederen som kjente detaljene i beredskapsplanene. Ikke om to som svingte seg rundt og kastet seg ut i stormen uten å nøle. Det handler om storm på innsiden når stormen herjer på utsiden – og om hvor lite som noen ganger skal til for å roe de indre vindkastene. Legevakten var nesten over og «avløseren» var nettopp kommet inn døra da AMK-sentralen ringte. «Vi må ha en lege fra...

27.05.2019: Jeg er legestudent. Jeg vil kjempe mot vår største fiende: døden. Men hva gjør jeg når døden banker på døren som en venn og jeg ikke skjønner at den vifter med et hvitt flagg? En mann på over 90 år ble innlagt på sykehuset med en infeksjon som raskt utviklet seg til sepsis. Etter et par dager fikk han et stort hjerteinfarkt med påfølgende hjertesvikt og lungeødem. Mannen hadde i lengre tid gjort det klart for familien at han var riktig så fornøyd med sitt lange liv. Både han og familien var klare for et vennskapelig møte med døden. Men helsevesenet ville det annerledes: Antibiotikabehandling...

25.03.2019: Pasienter med dødelige diagnoser trenger håp. Legens innstilling kan bety mye for å finne mening med tilværelsen når tiden er begrenset. Legens blikk flakker mellom pasienten – min kone – og arket han har i hånden. Han har fått den utakknemlige oppgaven å formidle svaret på vevsprøven til pasienten, som nylig er operert for en svulst. Han har aldri snakket med henne tidligere. Legen begynner med å beskrive diagnosen, en alvorlig kreftsykdom. Så fortsetter han med kort beskrivelse av det begrensede behandlingstilbudet, før han avslutter med å snakke om hvor lei seg han er, og hvor vanskelig det...

14.01.2019: Det jeg savner mest som pasient med en alvorlig sykdom, er følelsen av at det er noen andre som kjemper for meg. Jeg er i slutten av 40-årene og har en sønn i tenårene. Jeg fikk diagnosen amyotrofisk lateralsklerose (ALS) for knapt tre år siden. Før jeg ble syk, arbeidet jeg som sosionom. I de 20 årene jeg jobbet med rus og psykiatri, var det viktig for meg å ha gode holdninger til de menneskene jeg var satt til å hjelpe. Jeg gjorde alt i min makt for å stå opp for pasientene mine og kan se tilbake på så mange fine øyeblikk, både med pasienter og pårørende. En rettesnor for meg i mitt arbeid...

10.12.2018: Som leger møter vi pasienter i sorg. Mange møter treffer oss midt i hjertet, men hva gjør vi når vi ikke forstår sorgen? Noen pasienter i sorg føler vi umiddelbart empati med: foreldre som opplever kreft hos sine små barn, de som mister sine nære i tragiske ulykker, så vel som de som mister sine i uforståelige selvmord. Det kan være tøft å holde egne følelser tilbake. Men iblant skjønner vi ikke den som sitter overfor oss. Sorgen står ikke i forhold til det de er rammet av – i våre øyne. Vi forsøker å normalisere, og kanskje haster vi videre. Resultatet kan være at pasienten ikke opplever å...

18.09.2018: Kjære erfarne kollega! Jeg er en fersking. Begynte akkurat i spesialisering. Det er vedtatt nye regler for hvordan man blir legespesialist. Det ga meg lyst til å minne om noe jeg synes er ganske viktig. Og samtidig si takk. Da jeg var i studentpraksis i pediatri, hendte det noe som skulle brenne seg fast. Jeg fulgte en LIS-lege på vakt. Alarmen gikk, hun løp, så da gjorde jo jeg også det. «Katastrofekeisersnitt», sa hun mens hun sprang. En gråblå baby ble båret ut gjennom svingdørene fra operasjonsstuen. Uten en lyd. Jeg har aldri sett noen være så grå før. Ved siden av meg sto LIS-legen og...

15.08.2018: Om å leve med atopisk eksem. Som barn fikk jeg ofte høre at jeg hadde et vakkert ansikt, og når sant skal sies, likte jeg å speile meg – slik barn ofte gjør. 3–4 år gammel fikk jeg påvist barneeksem, men det gikk fort over. Ca. fem år gammel fikk jeg høysnue og pollenallergi. Det var litt kjedelig at jeg ikke kunne bli bonde når jeg ble stor, men stort sett gikk det greit for en byjente å holde seg unna høyet. Bjørkesesongen ble levelig ved hjelp av antihistaminer. Noen år senere utviklet jeg nøtteallergi. Det var trist å unnvære hasselnøttene til jul, men jeg tålte fortsatt mandler og...