Vi skal skrive ditt liv
Sykehistorien til selvmordsutsatte psykiatriske pasienter blir lett en livshistorie. Historien om sykdommen blir fortellingen om pasienten. Dette til tross for at helsevesenets dokumenter stort sett er sammensatt av etter hvert kontekstløse, øyeblikksobservasjoner med begrenset verdi. Observasjonene beskriver og fortolker adferd med stor usikkerhet, liten presisjon og langtrekkende konsekvenser. Psykiatere og psykologer har antagelig kodenøkkelen som kan gi mening til stoffet. Men livshistoriene leses også av andre.
Vi finner epikrisens øyeblikksobersvasjoner igjen i helsemyndighetens rapporter, som en anelsesløs oppjustering av mening og relevans i myndighetenes vurdering av hva som er forsvarlig behandling.
På et tidspunkt i tilsynsmyndighetens undersøkelser av selvmord i psykiatrien vil behandlingen, slik den anbefales i regelverk og prosedyrer, møte fremstillingen av de faktiske hendelsene slik de er nedtegnet i journaler og epikriser. Er det mulig å få et riktig bilde av det som hendte når tilsynet skal bedømme risikoforståelse og behandling? Eller åpner helseopplysningene for en selektiv bruk som gjør undersøkelsen irrelevant og uansvarlig? Og kanskje verre: Epikrisene kan, slik de skrives, skape alvorlige helseproblemer hos pasientene som leser dem.
Når en viktig del av fremstillingen er gjengivelse av inntrykk av typen «pent kledd», «mangler mimikk» og «snakker i sammenhengende setninger», kan vi undre oss over hensikten, men vi kan også observere de negative konsekvensene. Vi spør: Har dokumentene bidratt til at pasienten ble bedre? Og: Er den sann, den historien som fortelles?
Jeg mener svaret på begge disse spørsmålene er nei.
Selvmordsutsatte pasienter har et skjørt selvbilde. Sykehusets fremstillinger fortolkes og forstås i dette perspektivet. De aller fleste som begår selvmord, ønsket ikke å dø. De ønsket å leve. De kjempet en kamp. Motstanderen var dem selv og stemmene som sa at de var stygge, verdiløse og burde dø. De dør alene, ensomme, fortvilte og redde. Og når de er borte, er det som de aldri har levd. Stemmene, sykdommen og ensomheten forenes med systemets fortelling til den unngåelige konklusjonen for dem – at selvmord er det eneste rette.