08.06.2006: Nå er jeg blitt så gammel og skrøpelig at folk forteller meg at jeg holder meg godt. De tenker vel i sin godhet at de trøster og setter litt farge på en grå og trist tilværelse. Lenge var slike oppmuntringer sporadiske i møte med personer med særlig oppmuntringstrang og skarpt blikk for tegn på forfall. Denne bedragerske kvalitetsstemplingen startet faktisk kort tid etter at jeg ble født: Så stor du er blitt, hørte jeg da jeg var veldig liten. Stor ble jeg aldri, men da jeg nådde den tilmålte høyde, ble det slutt på denne form for falsk og velment smiger. Nå begynte en periode der folk...

25.05.2006: Jeg ble førstegangsgammel for et par år siden. Sviktende syn og hørsel er hovedårsaken, redusert hjerte- og lungefunksjon nummer to. Helt uten erfaring eller trening. Som en førstegangsfødende har jeg visst at det måtte komme – hvis jeg levde til terminen. Jeg trodde terminen var 70 år, men det var galt. Som 70-åring våknet jeg til nytt liv og skrev flere medisinske bøker. Nei, 70 år var det ikke. Heller ikke 80. Jeg holdt samme fart når jeg gikk, og likte fortsatt hardt arbeid og mange oppdrag. Jeg hadde glede av å flytte inn i ny leilighet og nytt miljø ... men så ble min kjære kone syk og...

11.05.2006: «De vanskeligste pasientene er de som arbeider innen helsevesenet!» Denne setningen har vi hørt i årevis. Hvorfor er det slik? Takler ikke helsepersonell å vite at pasienten har medisinsk kunnskap? Kjenner de seg usikre og føler at de blir gjenstand for faglig vurdering? Eller er det slik at helsearbeideren som pasient ser åpenbare svakheter i helsevesenet, så det blir vanskelig å forholde seg «profesjonelt» i rollen som pasient? Jeg har nylig vært innlagt fire ganger i tre forskjellige sykehus, og er noe rystet, samtidig som jeg har fått mye omsorg. «Pasienten i sentrum» er et slagord som et...

06.04.2006: 30. november 1943 ble Universitetet i Oslo stengt av okkupasjonsmakten og mannlige studenter arrestert. Over 700 norske studenter ble sendt til tyske fangeleirer, blant annet konsentrasjonsleiren Buchenwald. Under hele fangeoppholdet i Tyskland skrev jeg dagboknotater i en liten 7. sans. Dette er første gang jeg forteller noe særlig fra mitt fangenskap i Tyskland under den annen verdenskrig. Til nå har jeg stort sett ikke villet snakke om det, for jeg mente at folk ikke ville forstå hva vi ble utsatt for likevel. Oppmuntret av min familie og to artikler i Tidsskriftet nylig (1, 2) vil jeg...

06.04.2006: En av lokalene til Feltpleien for Oslos stoffmisbrukere lå i 2002 like ved en byggeplass. En gravemaskin spiste seg ned i asfalten til det underjordiske rørsystemet, og den brummet og støyet som om den sang stedets siste blues. I dr. Gøran Sundins dagbok fra 5.11. 2002 står det: «Det er tidlig i november, og det er kaldt. En ubarbert alkoholiker får i seg en siste slurk rødsprit før han går inn. Han vet at han ikke får lov til å ta med seg flasken inn, så han legger den under forhjulet til en parkert bil i håp om å finne den igjen senere. I venterommet står bordet med termosen, brødskivene i...

23.03.2006: Vi lever i et samfunn hvor mennesker i stor grad verdsettes ut fra prestasjoner og ferdigheter. Hvis en person blir rammet av en kronisk lidelse som plasserer vedkommende på sidelinjen i samfunnet, er selvtillit og selvrespekt noe av det første som svekkes. Helsearbeidere med mangelfull forståelse for dette vil i mange tilfeller forsterke pasientens følelse av utilstrekkelighet. Personer med kroniske smerter uten noen sikker diagnose er spesielt utsatt for negativ behandling fra helsepersonell. Jeg vil forsøke å tydeliggjøre problemstillingen ved å bruke et bilde: Jeg er i en dyp, mørk brønn...

12.01.2006: Hva er det verst tenkelige for en lege? Det er et stort og vanskelig spørsmål å svare på. Her er noen betraktninger fra en legmann om det verst tenkelige for meg som kvinne, mor og pasient, og ikke minst mine tanker om hvordan det ble møtt. Dette er en hyllest til en som viste innlevelse i en situasjon da min verden raste sammen. Det tar tid å bearbeide traumatiske opplevelser og få sorgen såpass på avstand at den er til å leve med. For meg har det tatt nesten 20 år. Da møtte jeg legen som snudde håpløshet til håp, som møtte min smerte. I 1986 var jeg gravid. Det var vinter og jordmoren på...

15.12.2005: Det er utvilsomt godt å ha legene og sykehuset. Er man frisk nok, kan man likevel tillate seg et smil iblant. Du trenger ikke komme på sykehus for å bli syk Men det hjelper Sykehuset er Himmelen Vårherre går i hvit frakk og gir sjelden audiens Velkommen ned! Den treffsikre legen rammer meg i hodet med læreboken uten å se på meg Likheten mellom lege og pasient er at ingen av oss forstår kreft Forskjellen er at pasienten ikke behøver å late som hun gjør det Leger vil heller tro på mirakler enn på helbredelse som ikke står i boken Livskraften har ikke medisinsk forskning sagt noe om Den finnes...

15.12.2005: Igjen står jeg der. Året er 2005. Det er 60 år siden frigjøringen av konsentrasjonsleiren Buchenwald utenfor Weimar. En stor plass med minnestener for å markere hvor de enkelte brakkene i konsentrasjonsleiren lå. Plassen er dekket av sand, litt grønt gress innimellom, noen fugler kvitrer, luften er sval og ren. Alt virker så fredelig. Jeg føler ingenting. Jeg lukker øynene. Brakkene reiser seg i søle og dritt, en sur røyk fra krematoriet river i nesen. Jeg fryser. Det er 8. januar 1944 og kaldt. Vi var blitt forespeilet at vi skulle bli sendt til et Sonderlager, og slik er det altså i et...

01.12.2005: Å oppleve å få hørsel med et cochleaimplantat, der jeg klart og tydelig kan høre ordene, selv med bakgrunnstøy, er å få et nytt liv. Jeg vokste opp som tunghørt i et hørende miljø. Hørselsresten ble mindre og mindre etter hvert som jeg nærmet meg voksen alder. Overgangen til å innse at det ikke lenger var nok hørsel til å oppfatte tale med, opplevde jeg som en vandring inn i en endeløs, svart tunnel. Talespråket var mitt språk, og syntesen mellom munnavlesning og hørselsrest var min måte å oppfatte på. Å bli presentert for cochleaimplantat gav meg et håp om at jeg fortsatt skulle få høre (1, 2...

30.06.2005: Katastrofen i Sørøst-Asia har bl.a. ført til at et stort apparat er mobilisert for å gi hjelp til personer for å bearbeide de sterke opplevelsestraumene for å unngå senskader. Dette er utmerket. Det er imidlertid ikke kun når katastrofen rammer mange i situasjoner med stor mediedekning at leger bør ha fokus på denne problemstillingen. Min nær døden-opplevelse ved et av våre sykehus fikk ikke tilsvarende oppfølging. Det ble for meg begynnelsen på et langt og traumatisk mareritt. En stadig voksende struma måtte fjernes. Svulsten var blitt i største laget, med større fare for komplikasjoner, bl.a...

01.04.2004: 33 år gammel fikk jeg hjerneblødning, ble operert for en aneurisme og fikk venstresidig hemiparese. Men jeg ville ikke sitte i en rullestol . . . I 1997 ble jeg, som 33-åring, plutselig slått i bakken av en hjerneblødning. Jeg ble operert for en aneurisme. Utfallet ble venstresidig hemiparese. Men jeg ville ikke sitte i en rullestol og vente på bedre tider. Det jeg var mest opptatt av, var at jeg ikke greide å sitte på do alene. Dessuten var det litt anstrengende med alle disse legene som kom inn og knep meg i armen til stadighet som om de trodde den skulle våkne til liv igjen. Etter ca. to...

05.02.2004: Det gjør vondt når alvorlig sykdom rammer. Når leger blir syke, rammer det kanskje dobbelt. Legen kan oppleve å miste sin yrkesidentitet, samtidig som behandlingen blir påvirket av at man er lege – på godt og vondt (1). Selv tror jeg de fleste leger fungerer bra som pasienter når sykdomstilstanden er rimelig avgrenset, har en relativt høy status og dessuten kan behandles. Sjansen for suksess er i dette tilfellet stor. Som lege får man gjerne ekstra oppmerksomhet, hyggelige kolleger stikker innom, og alle får blomster. Dette har jeg erfart ved en tidligere sykehusinnleggelse. Utfallet av...

11.09.2003: Veit du kva ein same med urinvegsinfeksjon vert kalla? Skvettlapp. Veit du kva ei kvinne med urinvegsinfeksjon vert kalla? Sytete. Etter 26 år i denne verda kan eg telje på ein finger kor mange legar som har vist forståing for sjukdomen min. Min påstand er at eg har vore handikappa i minst 22 av mine 26 år i livet på grunn av cystitt. Eg fekk cystitt første gong i mitt første leveår. I løpet av dei 12 neste åra var antibiotikakurar kvardagen, med trimetoprim sulfa som den klare favoritten blant legane. Utgreiing ved sentralsjukehuset kom først ved 9-årsalderen, og det vart konstatert...

20.03.2003: Toget krysser Sjælland en grå desemberettermiddag. En rød sol henger i sørvest. Jeg er lege og nevrolog, men er nå blitt utenlandspasient – på vei til Svendborg helt sør på Fyn. I formiddag har jeg fløyet fra Torp, Sandefjord til Kastrup. Min lidelse heter Oslers sykdom eller morbus Osler. Den er arvelig, består av utvidede blodårer – helst i nesen – og de ti siste årene har jeg blødd mer enn sunt er. Til å begynne med fikk jeg behandling med argonlaser ved Rikshospitalet, en behandling som må gjentas et par ganger i året. De to siste årene har ikke laseren virket. Det er ikke penger til ny...

30.08.2002: Jeg møtte opp på avdelingen, fikk en seng og ble trillet til operasjonssalen. Etter at legen hadde fremprovosert kraftige spasmer i beina mine, forklarte han de to assistentlegene hva dette var og hvorfor det oppstod. Mens beina enda spratt og ristet ble jeg lagt på siden. Legen fant frem en nål og stakk meg i ryggen for å få ut spinalvæske. Bom på første forsøk, andre og tredje. Jeg kom ut av tellingen. Først da jeg ble vaglet opp og støttet i sittende stilling, piplet det frem blank væske på første forsøk. Da var både legen og jeg temmelig svette. Jeg av spasmer, han av prestasjonsangst...

20.04.2002: 19 år gammel prøvde jeg å ta mitt eget liv fordi jeg var så sliten, trett og deprimert at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Jeg manglet et normalt sosialt liv som andre ungdommer på min alder. Jeg gikk til en psykiater i Oslo som gav meg antidepressiver, som jeg visste kunne ta livet av meg. Så tok jeg alle tablettene, og havnet i koma. Dette var oppstarten til min opplevelse av norsk psykiatri i 1990-årene. Familien min mistenkte sterkt at mine tilbakevendende tunge perioder kunne ha noe med skjoldkjertelen å gjøre, siden min farmor hadde hatt hypotyreose og min far hadde...

20.03.2002: Den første historien er fra 1988. Pasienten, en kvinne på 62 år, ble innlagt med tarmslyng. Under operasjonen ble det oppdaget kreftsvulster i tykktarm, underliv og lever. Pasienten lå på firesengsrom og fikk informasjon om diagnose servert under legevisitten om morgenen: – Du har sannsynligvis tykktarmskreft med spredning. Det er lite vi kan gjøre. Du kan nok leve to til tre måneder, sa legen, akkurat så høyt at alle romkameratene fikk del i informasjonen. Så snudde han på hælen og gikk ut av rommet. Tilbake i sengen lå en lamslått kvinne. Skjelvende fikk hun tilkalt en sykepleier som hjalp...

30.01.2002: En kveld satt jeg ved sengen til en døende kvinne. Hørte henne puste, jevnt en stund og så kanskje en kort pause, hjertet mitt i halsen i en evighet av et halvt sekund før brystkassen hennes beveget seg igjen og jeg pustet ut med høy puls. Pulsen hennes var svak noen ganger, så sterkere, jevn en stund, så ujevn. Kvinnen som lå der og ikke lenger enset omgivelsene, hadde levd et liv. Hun hadde vært et barn som lekte og falt og slo seg, en jente som forelsket seg og ble såret, hun var en mor og bestemor. Hun hadde levd. Nå hadde hun bare nok liv i seg til at kroppen greide å puste og hjertet slå...

10.12.2001: Anfallene kommer oftest om natten. Gjerne i 2 – 3-tiden. Man våkner med tung, urolig følelse i epigastriet og brystet, en slags tretthet, og hurtig, uregelmessig puls. Humøret går ned til et ventestadium. Man venter på at det skal gå over. Og håper inderlig at det skal det. Til å begynne med ble man engstelig. Nå blir man sur. Av og til kjenner man at anfallene skal komme, kanskje flere timer i forveien. Det kjennes som en generell uro, kanskje kan det kalles nervøsitet. Jeg lokaliserer det mest til magen og nedre del av brystet. Eller er det bare innbilning? Anfallene varer tre-fire timer...

10.10.2001: Det var en sjelden vakker sensommermorgen hvor lav septembersol kastet myke, gavmilde stråler over Manhattan Skyline. Morgenmøtet sluttet tidlig. Tibake på mitt kontor i 20. etasje på Mount Sinai Hospital, 98th Street Upper Manhattan fristet været og utsikten til andre aktiviteter enn protokollskriving for en kirurg med tre måneders fartstid som Research Fellow – pasjonert forelsket i og betatt av byen over alle byer. Fra mitt vindu blunket Chrysler Building til meg fra sine flørtende speilflater, og Empire State tronet majestetisk med sitt mektige tårnspyd som veiviser mot det ennå knallblå...

30.03.2001: Det følgende er ikke en klage over at leger ikke har svar på alt eller kan være uenige. Det er respekt og høflighet og bruk av pasienten som ressurs jeg etterlyser. Jeg har i lengre tid fått smerte i kneet ved jogging. Det er mistanke om meniskskade, og jeg henvises til MR-undersøkelse. I mellomtiden deltar jeg i en tennisturnering. Dagen etter er venstre ankel litt hoven, og jeg halter litt. Jeg har ikke hatt noen skadeepisode under tennisen. Samme dag får jeg en øm kul på håndbaken på venstre hånd. Jeg spiller tennis med høyre hånd. Jeg lurer derfor på om det kan være noe revmatisk. De...

30.03.2001: Da jeg oppsøkte deg i mars 1999, var det fordi jeg ikke klarte jobben min. Jeg var så utrolig sliten, synet sviktet og jeg klarte ikke å fokusere blikket. Selv trodde jeg det ”bare” skyldtes behov for nye briller kombinert med nye utfordringer i jobben samt at jeg hadde noen strevsomme år bak meg. Jeg trodde at hvis jeg fikk et par ukers hvile, skulle min gamle optimisme og overskuddet komme tilbake. Jeg vil alltid være takknemlig for at du med én gang tok en stoffskifteprøve, slik at jeg fikk diagnosen hypotyreose en uke etter at jeg hadde vært hos deg. Dermed slapp jeg den runden jeg hører...

10.12.2000: 24. desember 1943 – den fjerde julaften under krigen. Scenen var gangen på brakke 10 på Grini. Til avveksling fra blomstersuppe om hverdagene og stormsuppe som søndagsmeny – forskjellen var bare at i den siste var det ”hvem fant kjøttbiten?” – var julaftensmiddagen risengrynsgrøt. Julepakken hjemmefra kom aldri frem, den forsvant et sted underveis. Det var kanskje en eller annen som trengte den bedre enn jeg, men litt sårt var det. Risengrynsgrøten fylte godt opp i magen, så den alltid tilstedeværende sultfølelsen var borte. 200 mannfolk – fra alle kanter av landet – i alderen 17 – 70 år satt...

10.12.2000: Vi forlét dei gode selskap, og gjekk på jobb. Vårt lodd var nyttårsnatta, nyttårsnatta til det nye årtusenet ved Allmennseksjonen, Oslo Legevakt. Ei på forhånd særskilt myteomspunnen nattevakt. Det mangla ikkje spådomar om kva som kunne gå gale. I det store og det heile kunne strømmen gå, vatnet forsvinne og datasystemet ta kvelden klokka tolv. Og om så ikkje skulle skje, måtte vi i alle fall rekne med at dei fulle ville vere fullare, dei galne galnare og dei skadde meir skadde enn i ei vanleg natt. I tillegg til at dei sjuke ville vere minst like sjuke som dei pleier. Bemanninga var auka frå...

20.10.2000: Selv ble jeg skremt. Jeg sluttet å røyke for 44 år siden, etter ca. 25 års avhengighet. To middelaldrende røykere med lungekarsinom gav meg en støkk som slukket røyken. Er det betenkelig å skape en tilsvarende realistisk frykt hos andre? Det er tanker jeg har gjort meg under forsøk på å få en av mine døtre til å slutte å røyke. Vi bor i hver vår landsdel. Når vi møtes, er det sjelden røyking vi snakker om, men for ca. 15 år siden samtalte vi nokså inngående om dens skadevirkninger. Jeg fortalte om meg selv og de to martyrer som for sent fikk høre at røyking er helsefarlig. Senere fikk hun en...

10.10.2000: Jeg klarte ikke å bli ferdig med tanken på at jeg ville få et barn til. Min første datter ble født rett før jeg fylte 36, og nå tikket klokken ubønnhørlig videre mot 40. Siden første fødsel hadde jeg hatt en lett hypertensjon. Jeg var utredet og det var ikke påvist noen årsak til dette, så jeg tenkte: Det kan vel ikke være umulig å få et barn til? Kort tid etter min 40-årsdag ble gravitesten positiv! Jeg forstod at dette kunne bli et risikosvangerskap, og tok tidlig kontakt med gynekolog. Det ble et vanskelig svangerskap. Jeg ble sykmeldt fra uke 7, fikk blødninger i uke 9 – 12. Blodtrykket...

30.06.2000: Til først i 1980-årene var det vanlig skikk at dødfødte barn ble gravlagt anonymt, dvs. at de ble lagt i kisten til en voksen død. Verken denne voksnes eller barnets pårørende visste det, ei heller presten som forrettet begravelsen. Bare personalet ved fødeavdelingen, den som stelte de døde og folkene i begravelsesbyrået var orientert, men ingen av dem hadde alle opplysninger, og de bare gjorde ”som vanlig”, uten å bokføre noe. Til all lykke ble det som regel opplyst til kirketjeneren, som noterte i kirkegårdsprotokollen at ”N.N.s dødfødte gutt/pike er lagt ved”. Man kan ha mange tanker om...

20.04.2000: Det var ingen oppfyllelse fra ukebladet Hjemmets ønskebrønn eller en dårlig spøk på utdrikkingslaget. Jeg takket ja til et engasjement som assisterende fylkeslege i et nordvestlandsk fylke. På oppfordring ønsker jeg å dele min erfaring som tilsynsfører og klagesaksbehandler med Tidsskriftets lesere. Hvem er nå denne fylkeslegen? Mange nyutdannede leger har knapt hørt om fylkeslegen, og i så fall kun som skremsel for å unngå å gjøre noe galt. De fleste turnusleger blir kjent med fylkeslegen på kurs under turnustjenesten i distrikt. Noen kan ha fått et nærmere bekjentskap med fylkeslegen på...

30.01.2000: Noen kaller det ”affektkramper”, andre ”breath-holding spells”. I norsk medisin bør kanskje navnet være ”apne…anfall”. I min familie ble det kalt ”å skrike seg bort”, og det ble ansett som normalt – men skremmende. Nylig skremte et av mine barnebarn sine førskolelærere ganske grundig. Han er tredjegenerasjon i en rekke av kjente tilfeller. Forløpet var typisk: 1. En plutselig hendelse (slå seg, falle, høye lyder). 2. Etter et og/eller ”et halvt” skrik slutter barnet å puste, blir blekt og virker nærmest død. Pulsen kan være vanskelig å få tak i (bradykardi). Rykninger kan forekomme, sjelden...