Den nye tangen presenteres
I februar 1874 demonstrerte Berendt Vedeler den nye tangen i et møte i Det norske medicinske Selskab (10). Dette er den første og eneste grundige redegjørelsen for Sandborg-Vedelers tang. Vedeler var på dette tidspunktet reservelege ved Fødselsstiftelsen i Christiania. Foredraget ble publisert over 15 trykksider i Norsk Magazin for Lægevidenskapen og var utstyrt med fire tresnitt (10). Framstillingen er grundig og full av tekniske detaljer.
Vedeler opplyste at han med hjelp av dr. Sandborg hadde laget flere varianter av tangen (10, s. 55). Det er uklart hvor mange versjoner som ble produsert, men basert på tilgjengelige bilder kan det se ut til å være minst fem.
Ettersom det allerede fantes 300 mer eller mindre forskjellig bygde fødselstenger, kunne det synes overflødig med enda en, sa Vedeler, men det store antallet var vel et godt bevis på at «det Maal, man har villet naa med Tangen, endnu ikke er naaet». En av illustrasjonene viste en skisse av tangen, der den engelske låsen (lås av falstypen) (3), størrelsen på håndtaket og den korteste skjeen er angitt (10, s. 55).
I en diskusjon i Selskabet fem år senere, i februar 1879, opplyste Vedeler at han hadde forløst åtte kvinner ved hjelp av den nye tangen. Indikasjonen var at hodet sto i tverrvidden i bekkeninngangen (11). Vedeler omtalte også Tarniers tang, for han hadde erfaring med begge. Det var det ikke mange som hadde, da den franske Tarnier-tangen ble lite brukt i Norge. Vedeler var enig i at hans egen tang var for vanskelig for begynnere, men han mente bestemt at en tang ikke skulle konstrueres etter begynnerens behov (11, s. 35). Mange nye tenger hadde dette problemet at de var krevende å bruke. Det gjaldt også Kiellands tang, som ble introdusert over 30 år senere (7).
I et møte i mai 1879 ble det lest et brev fra den andre konstruktøren, Sandborg, der han ba formannen framvise to fødselstenger, hvis konstruksjoner han senere ville forklare (12). De var konstruert vinteren 1872/73, den ene for å anlegges i skråvidden, den andre i tverrvidden: «Hr. Doktor Vedeler tog sig, dengang Konstruktion af Tængerne begyndte, med megen Interesse af Ideen og har siden søgt at indvinde Erfaring om dens praktiske Nytte, hvorom han ved flere Leiligheder allerede har udtalt sig.» Men ved gjennomgang av forhandlingene fram til Sandborgs død i 1907 kan vi ikke se at tangen siden ble omtalt. Det er heller ikke klart hvorfor Sandborg ønsket en ny presentasjon, ettersom Vedeler allerede hadde vist fram tangen i 1874.
I 1906 demonstrerte Sandborg tangen for den nyutnevnte gynekologiprofessoren Kristian Brandt (1859–1932), som ble interessert og mottok dem som en gave til Fødselsstiftelsen, «hvor de nu holdes i hævd og i ære» (13). Brandt mente at de var «langt forud for sin tid» og at Sandborg «røber et dybt kjendskab til fødselens mekanisme og et sjeldent mekanisk talent.» Brandt viste til at Sandborg selv hadde presentert tangen i Det norske medicinske Selskab allerede i 1872 (14, bd. 4, s. 629), men uten særlig interesse fra forsamlingen og uten at det ble referert (13). Brandt mente at den lunkne mottagelsen skyldtes at konstruktørene var norske – «de kom jo ikke fra Edinburgh, London, Paris eller Wien». På grunn av den manglende entusiasmen hadde Sandborg lagt tengene til side og beskjeftiget seg med andre ting, inntil han altså året før han døde fant dem fram igjen. «Det glædede ham, da jeg meddelte ham, at jeg paa det nordiske kirurgmøde her i byen til sommeren vilde demonstrere dem for et sagkyndigt publikum», skrev Brandt (13).
Noen talsmann for tangen ble Brandt likevel ikke. Han var norsk gynekologis sterke mann, men nevner ikke Sandborg-Vedelers tang i sin lærebok om fødselshjelp fire år senere (15). Brandt omtalte for øvrig ikke Kiellands tang heller, selv om den var i bruk internasjonalt (7). Han mente at den skotske Simpsons tang oppfylte alle rimelige krav og at det ikke var behov for noen annen (7).
Protokollen fra universitetets obstetriske samling er bevart, men den ble avsluttet i 1898, så vi har kun Brandts ord for donasjonen i 1906. Det framgår i protokollen at det allerede var åtte eksemplarer av Sandborg-Vedelers tang i samlingen, to ulike modeller, som hadde blitt «fundet hos en skraphandler». Denne samlingen er i dag deponert i Nasjonalt medisinsk museum ved Norsk teknisk museum, og et søk i Digitalt museum gir to treff på Sandborg-Vedelers tang. De angis som Sandborg-Vedelers tang nr. 2 (16) og nr. 3 (17), begge produsert i 1874.