Jeg takker Andreas Nydal for en grundig og innsiktsfull analyse om hvordan vi alle, både leg og lærd strever med forståelsen av psykisk lidelse og psykisk sykelighet. Det er fristende å si «som jeg skulle sagt det selv», men det blir feil. Jeg synes du beskriver «utfordringsbildet» og budbringer nye innsikter på en måte som både bekrefter men også utfyller mine erfaringer.
Det jeg leser som et hovedbudskap er at det er sterke samfunnsmessige og strukturelle drivere i et komplekst samspill som i siste instans ender med en individualisering av sivilisatoriske fenomener til hvert enkelt individ. Fra da av kalt pasienter. Det er et perspektiv jeg kjenner meg igjen i. Ditt utgangspunkt er 2. linje, som overbelastes av henvisninger og urealistiske forventninger. fra både pasienter og fastleger. Jeg kan bekrefte at jeg, som har vært fastlege i cirka tretti år, opplever at det samme gjør seg gjeldende i 1. linje. Så vi står i dette sammen. Men la oss også være enige om å stå i det sammen med pasientene. For mange har det slett ikke bra.
Jeg møter stadig flere utslitte, ulykkelige, rådville og redde pasienter. Hos oss «detter de inn» uten henvisning. De er på lista di og nå ber de om hjelp. Og det er bra! Som du skriver: alle må tas på alvor. Og da er fastlegen satt i spagaten: Symptomtrykket må kartlegges og valideres, forventninger avklares, og vi slipper ikke unna en diagnostisk avklaring. Ikke minst hvis de er satt ut av spill mht. jobb, for da MÅ de ha en diagnose og en sykdom. Og vi må håndtere det hele slik at pasienten føler seg tatt på alvor. Dette siste er vel verdt en analyse og en konkretisering. For hva er å bli tatt på alvor? Jeg erfarer det som nyttig å oppnå en felles forståelse av dette med pasientene,
«Erik, jeg ser du ikke har det bra i det hele tatt. Jeg regner med at det er greit for deg at vi tar dette på alvor?» jeg har aldri møtt noe Eriker elle Kari eller Ola Nordmann som sier nei til det. Jeg erfarer at det nærmeste jeg kommer for å sikre meg at jeg faktisk tar på alvor er et grundig pasientsentrert anamneseopptak. Også kalt kartlegging, eller kanskje enda bedre: utforskning «Da må forsøke å få litt oversikt over situasjonen sammen. Det tar tid. Jeg tror vi trenger to dobbelttimer. Etter det kan vi kanskje finne noen løsninger». Det er et opplegg som ofte fungerer bra. Men har vi tid til det? Mange av oss har ikke det.
Et begrep som passer for de fenomenene du beskriver er medikalisering : «Medikalisering er det å definere og behandle i utgangspunktet ikke-medisinske problemer og fenomener som medisinske tilstander. Gjennom medikalisering kan normale fenomener få medisinske diagnoser og tilbys medisinsk behandlinger» (1).
Vi har en utfordring: hvordan avmedikalisere psykisk lidelse og livssmerte og fremdeles ta pasientene på alvor? Er pasienten havnet på 2. linjes bord uten at hen sannsynligvis vil ha noen nytte av det betyr jo det at medikaliseringskreftene har vært sterke. Det er nok fastlegene som i størst grad må være «avmedikaliseringsagenter» Her trenger vi hjelp. Der problemene tårner seg litt opp er dette en av helsevesenets samhandlingslover. At «her må noen ta seg sammen, og det er ikke oss». La oss nærme oss disse utfordringene i fellesskap. En av de viktigste er: hvordan skal vi støtte og veilede våre yngre kolleger i denne diagnose- jungelen?
Klokt om diagnosebonanza
Jeg takker Andreas Nydal for en grundig og innsiktsfull analyse om hvordan vi alle, både leg og lærd strever med forståelsen av psykisk lidelse og psykisk sykelighet. Det er fristende å si «som jeg skulle sagt det selv», men det blir feil. Jeg synes du beskriver «utfordringsbildet» og budbringer nye innsikter på en måte som både bekrefter men også utfyller mine erfaringer.
Det jeg leser som et hovedbudskap er at det er sterke samfunnsmessige og strukturelle drivere i et komplekst samspill som i siste instans ender med en individualisering av sivilisatoriske fenomener til hvert enkelt individ. Fra da av kalt pasienter. Det er et perspektiv jeg kjenner meg igjen i. Ditt utgangspunkt er 2. linje, som overbelastes av henvisninger og urealistiske forventninger. fra både pasienter og fastleger. Jeg kan bekrefte at jeg, som har vært fastlege i cirka tretti år, opplever at det samme gjør seg gjeldende i 1. linje. Så vi står i dette sammen. Men la oss også være enige om å stå i det sammen med pasientene. For mange har det slett ikke bra.
Jeg møter stadig flere utslitte, ulykkelige, rådville og redde pasienter. Hos oss «detter de inn» uten henvisning. De er på lista di og nå ber de om hjelp. Og det er bra! Som du skriver: alle må tas på alvor. Og da er fastlegen satt i spagaten: Symptomtrykket må kartlegges og valideres, forventninger avklares, og vi slipper ikke unna en diagnostisk avklaring. Ikke minst hvis de er satt ut av spill mht. jobb, for da MÅ de ha en diagnose og en sykdom. Og vi må håndtere det hele slik at pasienten føler seg tatt på alvor. Dette siste er vel verdt en analyse og en konkretisering. For hva er å bli tatt på alvor? Jeg erfarer det som nyttig å oppnå en felles forståelse av dette med pasientene,
«Erik, jeg ser du ikke har det bra i det hele tatt. Jeg regner med at det er greit for deg at vi tar dette på alvor?» jeg har aldri møtt noe Eriker elle Kari eller Ola Nordmann som sier nei til det. Jeg erfarer at det nærmeste jeg kommer for å sikre meg at jeg faktisk tar på alvor er et grundig pasientsentrert anamneseopptak. Også kalt kartlegging, eller kanskje enda bedre: utforskning «Da må forsøke å få litt oversikt over situasjonen sammen. Det tar tid. Jeg tror vi trenger to dobbelttimer. Etter det kan vi kanskje finne noen løsninger». Det er et opplegg som ofte fungerer bra. Men har vi tid til det? Mange av oss har ikke det.
Et begrep som passer for de fenomenene du beskriver er medikalisering : «Medikalisering er det å definere og behandle i utgangspunktet ikke-medisinske problemer og fenomener som medisinske tilstander. Gjennom medikalisering kan normale fenomener få medisinske diagnoser og tilbys medisinsk behandlinger» (1).
Vi har en utfordring: hvordan avmedikalisere psykisk lidelse og livssmerte og fremdeles ta pasientene på alvor? Er pasienten havnet på 2. linjes bord uten at hen sannsynligvis vil ha noen nytte av det betyr jo det at medikaliseringskreftene har vært sterke. Det er nok fastlegene som i størst grad må være «avmedikaliseringsagenter» Her trenger vi hjelp. Der problemene tårner seg litt opp er dette en av helsevesenets samhandlingslover. At «her må noen ta seg sammen, og det er ikke oss». La oss nærme oss disse utfordringene i fellesskap. En av de viktigste er: hvordan skal vi støtte og veilede våre yngre kolleger i denne diagnose- jungelen?
Litteratur:
1) Store norske leksikon. Medikalisering. https://sml.snl.no/medikalisering Lest 7.6.2025.