Behandle tidens sjel?
Det er her debatten bør foregå. Skal vi behandle tidens sjel eller ikke? Å prøve å tvinge dette komplekset spørsmålet inn i diagnosespråket blir fordummende. Psykologen Keith Conners, som kan kalles ADHD-diagnosens far, sa på et tidspunkt at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions» (8).
En ADHD-diagnose gir uttrykk for at det fins en forklaring, og at den er innenfor rekkevidde. Dette skaper et press og en feilaktig kategorisering av hva som er sykt og ikke, hva som er normalt og hva som er unormalt. For om man ikke får diagnosen, men føler seg unormal, hva da? Som en pasient hjerteskjærende utbrøt: «Hvis det ikke er det, da er det bare meg». Vi har iatrogent påført befolkningen denne idéen om at det må være noe når livet butter. Og får de ingen diagnose, tar de skylden selv.
En pasient sa, da jeg hadde gitt honnør for et godt språklig bilde vedkommende kom med: «Ja, det var vel ADHD-en som kom med det». Men det var pasienten som kom med det, det var ikke en «nevroatypisk hjerne» som snakket. Dette gjenspeiles i omtalen av nevroatypiskes «superkrefter» i selvhjelpsbøker og sosiale medier. Vi ser at diagnosen blir veldig viktig. Ikke bare lidelsene og plagene, men også styrkene og oppturene blir forstått i lys av den. Diagnosen virker å ha blitt et bærende element for identiteten. Har vi tilstrekkelig respekt for dette aspektet ved diagnoser? Helsevesenet må antakeligvis i langt større grad ta på seg rollen som forvalter i fremtiden, forvalter av en sunn helsedefinisjon, kostnad–nytte-vurderinger og eksistensielt mot i møte med spørsmålet som mange skuffede pasienter stiller etter utredning: «Men hva er det da?».
Diagnosen virker å ha blitt et bærende element for identiteten. Har vi tilstrekkelig respekt for dette aspektet ved diagnoser?
Om vi setter ut sykdommen på anbud, eksternaliserer den til noe vi skal bekjempe sammen, svikter vi pasienten. Det ser på overflaten ut som et fortjenstfullt opplegg, hvor vi stadig sender nytt skyts i sykdommens retning. Men når vi står med ryggen mot veggen, ved den logiske enden av veien vi har valgt, får vi inderlig håpe vi ikke går tom for verktøy. Når vi nødvendigvis gjør det, kan vi gripe etter nye halmstrå. Transmagnetisk resonans, som de driver med der borte, det er en skam at vi ikke har det her, kan vi si til pasienten. Eller psykedelika, vi ligger altfor langt bak. Og selv om pasienten kan føle at vi er på lag, så vil pasienten begynne å merke at vi ikke tåler dette. Vi er desperate etter nye verktøy, vi legger alle eggene i ny kurv hver gang istedenfor å modellere mot overfor denne lidelsen. Istedenfor å gå til krig mot for eksempel depresjonen, altså krig mot seg selv på et vis – som er noe av problemet i utgangspunktet, kan pasienten få hjelp til å se at det er gode grunner til at den har det som den har det. Det blir kanskje tydelig at det ikke er noe rart at vedkommende er utmattet, ukonsentrert eller nedstemt. Det er ikke bare tilfeldig rammende arbitrære sykdommer, men et uheldig samspill av sårbarhet, omstendigheter, relasjoner og adferd. Vi kan øve oss på den motkulturelle erkjennelsen av at smerte er en del av livet, kombinert med den håpefulle sannheten om at vi kan finne en måte å leve med det på.
Hvis vi som behandlere utviser denne formen for eksistensiell trygghet, kan kanskje pasientene også lære seg det. Hvis vi griper etter flere og flere teknologiske halmstrå i stadig økende desperasjon, da er vi ikke noe eksempel til etterfølgelse, og pasienten kan føle seg forlatt med sin lidelse.
Å møte pasientens uttrykte behov kan ha en støttende effekt på overflaten. Samtidig, skriver professor i psykologi Bjørn Killingmo, på et dypere plan kan effekten være den motsatte (9, s. 155). Slik kan det «å bli tatt på alvor» i realiteten være å svikte pasienten. Når pasientene kommer med sine diagnoser og vi appliserer retningslinjer, blir de gitt det de ber om, men ikke nødvendigvis det de trenger. Mitt inntrykk er at pasientene ønsker at behandlerne skal ta dem skikkelig på alvor, ikke bare imøtekomme deres overflateønsker. Diagnoser, medisiner, psykologiske verktøy, alt dette befinner seg på overflaten, mens pasientene kanskje egentlig trenger hjelp til å se hva de holder på med. Hvorfor blir jeg ikke beroliget av andres forsikringer? Hvorfor har jeg det ikke noe bra, når livet mitt ser flott ut på papiret? Hvorfor er jeg så redd for friheten, eller kjærligheten? Hvorfor følger ikke følelsene etter tankens overbevisning? Psykoanalytisk tradisjon tar alle sider av pasienten alvorlig, slik at pasienten kan «eie dem, heller enn å bare bli forsikret av dem», skriver psykiater Robert Caper (10, s. 30).