Gylne øyeblikk, nennsomhet – og hva samtalene handler om
Flesteparten av de intervjuede fastlegene hadde fulgt pasientene sine i flere år. Det varierte likevel hvor ofte de gjennomførte samtaler om døden med pasienter med kort forventet levetid. Enkelte hadde sjelden slike samtaler. En informant fortalte om nesten ukentlige samtaler om døden, og forklarte det med en liste med mange eldre pasienter.
Fastlegene var unisone på at tilstrekkelig tid var helt essensielt for å kunne ivareta pasientene. I de tilfellene hvor de kunne planlegge tidspunkt for samtalene, foretrakk de ofte å ha dette som dagens siste konsultasjon eller eventuelt hjemme hos pasienten.
Fastlegene som snakket med pasientene sine om døden, hadde en forsiktig inngang til samtalen. De aller fleste initierte samtalen om døden selv. De beskrev at de er nennsomme, gjerne litt undrende og spørrende i stilen, og at de forsøker å følge pasienten. De lette også etter gylne øyeblikk, enten med bakgrunn i hva de visste om pasienten, eller at pasienten selv åpnet opp for å kunne snakke om døden:
«Jeg prøver, jo jeg prøver å ta det opp, men jeg prøver å la pasienten selv åpne opp for det å snakke om døden. Men at jeg åpner med 'Hva tenker du fremover?' Hvordan, ikke sant, at man stiller litt åpne spørsmål.» (Kari)
Mange av fastlegene forsøkte å hjelpe pasienten til å komme i gang, og de valgte gjerne åpne spørsmål. Hvis de fornemmet motstand fra pasienten mot å snakke om døden, lot de temaet ligge. De var opptatt av å ta hensyn til pasienten for å unngå å gi pasienten ytterligere bekymringer.
«Det viktigste verktøyet du har føler jeg er å være åpen og spørrende, å være interessert, og så være bekreftende på deres opplevelse da.» (Ola)
Deltakerne stilte spørsmål om hva pasientene var redde for, spørsmål om symptomer og praktisk plan.
«Hva tenker du om den siste tida nå for eksempel, og igjen så blir det litt opp til pasientene og kanskje … ja. I hvilken vei de vil dra det til da, om praktiske ting eller sånne ting, og da … vil jeg jo ofte spørre om er du redd? Eller har du angst? Er du urolig, sover du om natta og sånn type ting.» (Peder)
Flere av fastlegene var bevisste sitt ansvar for å snakke med pasientene om døden, at det ville være til stor nytte for pasienten og de pårørende, og også for legen selv.
«Da ble det til at jeg bare anbefalte at: du har sagt at du ikke vil dø hjemme, og nå tror jeg ikke at vi er så langt derfra, så da reiser vi til sykehjemmet eller lindrende nå, og da tror jeg hun ble veldig letta. Men hun ville ha en anbefaling, hun ville ikke si om hun var klar til å reise hjemmefra.» (Ruth)
For noen av deltakerne ble samtalen om døden noe som gjorde at de endret rolle, de gikk bort fra det rent medisinske og ble mer en følgesvenn og ren støtte. Det opplevde de som fint, de kunne bli personlige og dro veksel på å ha langvarige relasjoner til sine pasienter. Flere vektla tilstedeværelsen som det viktigste elementet.
«Man er et medmenneske i samtalen tenker jeg, og det tror jeg er det viktigste. Også har man selvfølgelig med seg i bagasjen med de medisinske kunnskapene og sånne ting, som man kan trekke fram. Men det viktigste i en sånn samtale tenker jeg er bare å være der.» (Knut)
Flere av fastlegene beskrev at sykehusspesialistenes fokus på behandling gjorde det vanskelig å finne et passende tidspunkt for å snakke med pasienter om døden. De beskrev at de var bekymret for at pasientene ville oppfatte det som uenighet mellom sykehusspesialist og fastlege om prognose og videre behandling. Fastlegene opplevde at mange pasienter var svært avhengige av spesialistens råd. Hvis det ikke var sagt noe om at behandlingen ikke virket eller ble avsluttet, var det vanskelig å gå inn i en samtale om en forestående død.
«Jeg har ringt til onkologen noen ganger og sagt ‘Unnskyld, men jeg leser dette som om, nå synes jeg ting begynner å se dårlig ut, har dere tatt opp samtale om hva som venter? Har dere snakket om døden? Har dere snakket om det praktiske?’» (Kari)