Personer med symptomer og funn som ikke passer med andre kjente somatiske eller psykiatriske tilstander er en beskrivelse som passer med en stor og utfordrende pasientgruppe i allmennmedisin og for helsevesenet generelt, mens forfatterne begrenser seg til å omtale pasienter de møter i nevrologisk praksis.
Pasientgruppen har fått flere betegnelser. Psykosomatiske lidelser brukes sjelden lenger, mens funksjonelle lidelser benyttes oftere, blant annet av Myre og Helgeland. Den mer «nøytrale» betegnelsen medisinsk uforklarte symptomer (MUS) synes å ha hatt sin glansperiode og nå er betegnelsen persistent physical symptoms (PPS) lansert. Disse sekkebetegnelsene inneholder en rekke mer eller mindre kontroversielle tilstander som blant annet fibromyalgi, irritabel tarm og ME.
Innen forskning og delvis også innen klinisk medisin blir pasientgruppen tilnærmet på to prinsipielt forskjellige måter, betegnet «splitting» og «lumping».
Splitting består i at en tilnærmer seg de enkelte tilstandene som ulike enheter eller diagnoser som man forutsetter har ulik årsak og trenger ulike terapeutiske tilnærminger.
Når tilstandene sammenlignes er det imidlertid slående likheter i symptomer med betydelig overlapp mellom tilstandene, og mange pasienter har flere slike tilstander/diagnoser. De vanligste symptomene er utmattelse, muskelsmerter og søvnproblemer. Vi har argumentert for å undersøke likheter og fellestrekk i denne pasientgruppen (1) utfra hypotesen om at det kan være felles mekanismer bak de ulike tilstandene. Dette kalles lumping.
Vår forståelse av pasientgruppen er svært begrenset, og vi opplever at mange er skeptiske til lumpingteorien. Vi mener det er grunn til å være ydmyk og akseptere at begge tilnærminger følges.
I denne kronikken brukes funksjonelle anfall, funksjonell motorisk forstyrrelse og funksjonell svimmelhet som eksempler på funksjonell nevrologisk lidelse. Vi stusser over at ME (myalgisk encefalopati) ikke er nevnt. ME er vanligere, mer omtalt og mer kontroversielt, og inneholder nevrologi i den diagnostiske betegnelsen. Vi hadde også ønsket at litteraturen rundt PPS/MUS hadde vært nevnt.
Forfatterne bruker en form for lumping metode der de fokuserer på likhetstrekk mellom ulike funksjonelle nevrologiske symptomer. De satser på en felles diagnostisk tilnærming med større vekt på «en positiv inklusjonsdiagnosestrategi fremfor en strategi basert på å ekskludere andre mulige påvisbare sykdommer». Disse pasientene, men også mange andre pasienter med PPS, gjennomgår i dag omfattende og utmattende diagnostisering med eksklusjonsstrategi. Det er et positivt innspill å undersøke om det går bedre ved at man legger vekt på positive tegn i diagnostikken og begrenser eksklusjonsdiagnostikken.
Vi tenker at en spesialitetsspesifikk tilnærming til gruppen pasienter med PPS ville bli vesentlig nyttigere hvis den relateres til klinikk og forskning på denne store pasientgruppen.
Litteratur:
1. Bruusgaard D, Natvig B. Uklare tilstander – felles mekanismer? Tidsskr Nor Legeforen 2009;129:1481-3. doi: 10.4045/tidsskr.08.0667
Personer med symptomer og funn som ikke passer.
Personer med symptomer og funn som ikke passer med andre kjente somatiske eller psykiatriske tilstander er en beskrivelse som passer med en stor og utfordrende pasientgruppe i allmennmedisin og for helsevesenet generelt, mens forfatterne begrenser seg til å omtale pasienter de møter i nevrologisk praksis.
Pasientgruppen har fått flere betegnelser. Psykosomatiske lidelser brukes sjelden lenger, mens funksjonelle lidelser benyttes oftere, blant annet av Myre og Helgeland. Den mer «nøytrale» betegnelsen medisinsk uforklarte symptomer (MUS) synes å ha hatt sin glansperiode og nå er betegnelsen persistent physical symptoms (PPS) lansert. Disse sekkebetegnelsene inneholder en rekke mer eller mindre kontroversielle tilstander som blant annet fibromyalgi, irritabel tarm og ME.
Innen forskning og delvis også innen klinisk medisin blir pasientgruppen tilnærmet på to prinsipielt forskjellige måter, betegnet «splitting» og «lumping».
Splitting består i at en tilnærmer seg de enkelte tilstandene som ulike enheter eller diagnoser som man forutsetter har ulik årsak og trenger ulike terapeutiske tilnærminger.
Når tilstandene sammenlignes er det imidlertid slående likheter i symptomer med betydelig overlapp mellom tilstandene, og mange pasienter har flere slike tilstander/diagnoser. De vanligste symptomene er utmattelse, muskelsmerter og søvnproblemer. Vi har argumentert for å undersøke likheter og fellestrekk i denne pasientgruppen (1) utfra hypotesen om at det kan være felles mekanismer bak de ulike tilstandene. Dette kalles lumping.
Vår forståelse av pasientgruppen er svært begrenset, og vi opplever at mange er skeptiske til lumpingteorien. Vi mener det er grunn til å være ydmyk og akseptere at begge tilnærminger følges.
I denne kronikken brukes funksjonelle anfall, funksjonell motorisk forstyrrelse og funksjonell svimmelhet som eksempler på funksjonell nevrologisk lidelse. Vi stusser over at ME (myalgisk encefalopati) ikke er nevnt. ME er vanligere, mer omtalt og mer kontroversielt, og inneholder nevrologi i den diagnostiske betegnelsen. Vi hadde også ønsket at litteraturen rundt PPS/MUS hadde vært nevnt.
Forfatterne bruker en form for lumping metode der de fokuserer på likhetstrekk mellom ulike funksjonelle nevrologiske symptomer. De satser på en felles diagnostisk tilnærming med større vekt på «en positiv inklusjonsdiagnosestrategi fremfor en strategi basert på å ekskludere andre mulige påvisbare sykdommer». Disse pasientene, men også mange andre pasienter med PPS, gjennomgår i dag omfattende og utmattende diagnostisering med eksklusjonsstrategi. Det er et positivt innspill å undersøke om det går bedre ved at man legger vekt på positive tegn i diagnostikken og begrenser eksklusjonsdiagnostikken.
Vi tenker at en spesialitetsspesifikk tilnærming til gruppen pasienter med PPS ville bli vesentlig nyttigere hvis den relateres til klinikk og forskning på denne store pasientgruppen.
Litteratur:
1. Bruusgaard D, Natvig B. Uklare tilstander – felles mekanismer? Tidsskr Nor Legeforen 2009;129:1481-3. doi: 10.4045/tidsskr.08.0667