Slagstads utmerkete bok ser HIV/AIDS først og fremt fra de skeives synspunkt. Hans omtale av hvordan norske blodbankledere forholdt seg til trusselen, er til dels unøyaktig og bør suppleres.
Røde Kors Blodsenter gjennomførte 1986-7 et prøveprosjekt for fremstilling av infeksjonssikrete plasmaprodukter med Novo Nordisk som fraksjoneringspartner, men dette støtte på en rekke problemer og måtte avvikles. I stedet ble et nasjonalt prosjekt etablert fra 1. mai 1988, styrt av Blodbankrådet, som besto av regionblodbanksjefene og relevante klinikere. Rådet møttes flere ganger i året og hadde sekretariat på Statens institutt for folkehelse (nå Folkehelseinstituttet). Det ble lagt ut internasjonal anbudsinnbydelse, som ble vunnet av det nyetablerte firmaet Octapharma GmbH. Plasma ble samlet inn fra alle landets blodbanker. En detaljert beskrivelse av arbeidet finnes i en rapport fra 2000 (1).
Slagstad nevner at prosjektet var problematisk i forhold til EØS-avtalen, fordi det i praksis forbeholdt det norske plasmamarkedet for én leverandør. Men EØS-avtalen trådte først i kraft i 1994 (2), da prosjektet hadde pågått i nesten 6 år. Da fikk det fortsette fordi det var et nasjonalt selvforsyningsprosjekt der råvaren, plasma, kom fra et land med særlig lave frekvenser av HIV og hepatitt. Det helsemessige aspektet fikk forrang for markedbestemmelsene i avtalen.
Prosjektet pågikk til 2009, da det måtte avvikles fordi norske blodbanker ikke lenger klarte å levere nok plasma til å dekke behovet for gammaglobulin (3). Man måtte nå supplere med å kjøpe produkter i EU-markedet, og dermed var forutsetningen om nasjonal selvforsyning bortfalt.
Selv om 21 av våre ca. 250 hemofili A-pasienter dessverre ble smittet med HIV, kom vårt land bedre fra trusselen enn de aller fleste andre. Blødernes leger og norske blodbankleger viste stor ansvarsbevissthet gjennom hele HIV/AIDs-epidemien. Flere av dem ble belønnet med kongelige ordener eller medaljer (4).
Litteratur:
1. Heier HE. Blod og samfunn. Streiftog med refleksjoner i transfusjonstjenestens historie. 2000: Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. Rapport 2000:1, ss 75-95. ISBN 82-7756-038-9. ISSN 0808-7857.
2. Knudsen OF. EØS-avtalen. Store Norske Leksikon. https://snl.no/E%C3%98S-avtalen. Lest 08.07.2024.
3. Heier HE, Olaussen RW, Svenningsen V. Går det mot blodforsyningskrise i Norge? Tidsskr nor Legeforen 2012; 132 (22): 2508-10.
4. Heier HE. Blod! Mellom magi, myter og medisin gjennom 2500 år. Oslo 2019: Kolofon forlag. S. 217. ISBN 978-82-300-1943-6.
HIV/AIDS og blodbank-Norge
Slagstads utmerkete bok ser HIV/AIDS først og fremt fra de skeives synspunkt. Hans omtale av hvordan norske blodbankledere forholdt seg til trusselen, er til dels unøyaktig og bør suppleres.
Røde Kors Blodsenter gjennomførte 1986-7 et prøveprosjekt for fremstilling av infeksjonssikrete plasmaprodukter med Novo Nordisk som fraksjoneringspartner, men dette støtte på en rekke problemer og måtte avvikles. I stedet ble et nasjonalt prosjekt etablert fra 1. mai 1988, styrt av Blodbankrådet, som besto av regionblodbanksjefene og relevante klinikere. Rådet møttes flere ganger i året og hadde sekretariat på Statens institutt for folkehelse (nå Folkehelseinstituttet). Det ble lagt ut internasjonal anbudsinnbydelse, som ble vunnet av det nyetablerte firmaet Octapharma GmbH. Plasma ble samlet inn fra alle landets blodbanker. En detaljert beskrivelse av arbeidet finnes i en rapport fra 2000 (1).
Slagstad nevner at prosjektet var problematisk i forhold til EØS-avtalen, fordi det i praksis forbeholdt det norske plasmamarkedet for én leverandør. Men EØS-avtalen trådte først i kraft i 1994 (2), da prosjektet hadde pågått i nesten 6 år. Da fikk det fortsette fordi det var et nasjonalt selvforsyningsprosjekt der råvaren, plasma, kom fra et land med særlig lave frekvenser av HIV og hepatitt. Det helsemessige aspektet fikk forrang for markedbestemmelsene i avtalen.
Prosjektet pågikk til 2009, da det måtte avvikles fordi norske blodbanker ikke lenger klarte å levere nok plasma til å dekke behovet for gammaglobulin (3). Man måtte nå supplere med å kjøpe produkter i EU-markedet, og dermed var forutsetningen om nasjonal selvforsyning bortfalt.
Selv om 21 av våre ca. 250 hemofili A-pasienter dessverre ble smittet med HIV, kom vårt land bedre fra trusselen enn de aller fleste andre. Blødernes leger og norske blodbankleger viste stor ansvarsbevissthet gjennom hele HIV/AIDs-epidemien. Flere av dem ble belønnet med kongelige ordener eller medaljer (4).
Litteratur:
1. Heier HE. Blod og samfunn. Streiftog med refleksjoner i transfusjonstjenestens historie. 2000: Senter for helseadministrasjon, Universitetet i Oslo. Rapport 2000:1, ss 75-95. ISBN 82-7756-038-9. ISSN 0808-7857.
2. Knudsen OF. EØS-avtalen. Store Norske Leksikon. https://snl.no/E%C3%98S-avtalen. Lest 08.07.2024.
3. Heier HE, Olaussen RW, Svenningsen V. Går det mot blodforsyningskrise i Norge? Tidsskr nor Legeforen 2012; 132 (22): 2508-10.
4. Heier HE. Blod! Mellom magi, myter og medisin gjennom 2500 år. Oslo 2019: Kolofon forlag. S. 217. ISBN 978-82-300-1943-6.