Anne Kveim Lies bommer i kritikken av min bokanmeldelse.
Den norske aids-strategien
Kveim Lie mener det er feil at Folkehelseinstituttet «sto bak den norske aids-strategien», og at «den første tiltaksplanen kom til i et samspill mellom forskere fra Folkehelseinstituttet, fagpersoner fra Helsedirektoratet og eksterne eksperter (s.195-197)». Jeg skrev om kontrollprogrammet mot aids-epidemien, utgitt 2. juli 1985 (1), ikke tiltaksplanen som kom 15 måneder senere (2). Boka omtaler ikke kontrollprogrammet som ble skrevet av Arve Lystad ved Folkehelseinstituttet på vegne av Arbeidsgruppa for aids og oversendt Helsedirektoratet for utgivelse. Programmet definerte aids-strategien: overvåking, opplysning, testing, smittevernveiledning til hivpositive, oppsporing av smittekontakter, samt utvelging og testing av blodgivere.
Tiltaksplanen (2) var en videreføring og utdyping av kontrollprogrammet. Rådgivningsgruppa for aids-sykdommen utformet planen under Lystads ledelse. Gruppas sekretær Øivind Nilsen ved instituttet sto for mye av teksten, og medarbeidere ved Helsedirektoratet bidro. Da hadde direktoratet nettopp fått en spesiallege på feltet, men ennå ikke noe aids-team.
«Kontroll og formynderi» mot aids?
Kveim Lie hevder boka viser hvordan «Folkehelseinstituttets tilnærming i større grad bar preg av kontroll og formynderi enn av samarbeid og opplysning.»
Boka gir ikke dekning for påstanden. Lystad og hans arbeidsgruppe hadde hele tida avvist forsøk på tvungen testing og andre repressive tiltak, og deres tilnærming ble etter hvert kalt frivillighetslinjen. For eksempel var Lystad og Stig Frøland i sosialkomiteen og i Medicinsk Selskab for å argumentere kraftfullt mot obligatorisk testing. Slagstad omtaler (s. 354) en episode i 1992. Lystad og Nilsen var frustrerte over at «Helsedirektoratet og de frivillige organisasjonene i for liten grad oppfordret folk til å teste seg, bidra til smitteoppsporing og informere partner om hivstatus», altså tiltak som hadde vært sentrale i aids-strategien siden 1985 (1). De så dette i sammenheng med et raskt økende antall nydiagnostiserte homofile menn i 1991.
Slagstad viser hvordan deler av det homofile miljøet i perioder var utydelige i budskapet om testing. Argumentet instituttets medarbeidere møtte i noen sammenhenger, var at alle måtte bruke kondom, så da behøvde man ikke kjenne sin hiv-status. It takes two to tango, ble det gjerne sagt: Det var ens egen feil om man ble smittet av en hivpositiv som valgte å holde sin tilstand skjult og heller ikke benyttet kondom.
«Kontroll» er et tvetydig begrep. Instituttets strategiske mål var å få epidemien under kontroll (derav «kontrollprogram»). Instituttet var ikke opptatt av å kontrollere det enkelte individ.
Folkehelseinstituttets bidrag
Kveim Lie avviser min kritikk av bokas sparsomme omtale av Folkehelseinstituttets rolle. Boka har beviselig flere huller i omtalen av Folkehelseinstituttet: Strategiarbeidet er utilstrekkelig omtalt.
Blodbankrådet, som regionblodbanksjefene selv opprettet i 1984, blant annet for å koordinere innsatsen mot hivsmitte til bløderne, holdt til ved instituttet og hadde medarbeiderne Leif Kornstad som leder og Hans Erik Heier som sekretær (3).
Overvåkingen, selve hovedgrunnlag for et målrettet smittevern, er avspist med én setning. Slagstad nevner ikke systemet som Lystad og Nilsen utviklet og innførte i 1986 (4). De så behovet for individopplysninger om smittebakgrunn, men ville ikke ha et navneregister over hivpositive. De drev med epidemiologi, ikke formynderi og kontroll; de ville ikke skremme noen fra å teste seg. Derfor skulle tilfeller av hivinfeksjon meldes med bare bostedskommune, fødselsår og fødselsmåned som personidentifikasjon. Systemet kombinerte opplysninger fra referanselaboratoriene og klinikerne. Det virologiske referanselaboratoriet bekreftet alle hivpositive prøver fra en av landets helseregioner og hadde Pål Jenum, Miklos Degré, Helvi Holm Samdal og Ivar Ørstavik som sentrale medarbeidere.
Aids-informasjonsenheten hadde som oppgave å forsyne helse- og sosialtjenestene med informasjonsmateriell. (Direktoratet fikk i oppgave å opplyse befolkningen og bevilge statlige midler til organisasjonene.) Bladet Aids-info kom først som innstikk i helse- og sosialprofesjonenes blader og siden som frittstående blad. Her var Per Kristian Svendsen, Harald Pors Muniz og Pål Kraft sentrale medarbeidere. Rådgivningen er heller ikke nevnt. De første årene av epidemien, da frykten og informasjonsbehovet var enormt, dro særlig Øivind Nilsen landet rundt for å snakke med helsepersonell og frivillige organisasjoner om aids pluss at han drev utstrakt telefonrådgivning.
Slagstad intervjuet 40 personer for boka, men ingen av instituttets medarbeidere nevnt over. Han «analyserte» over tretti årganger av homo-tidsskriftene Fritt fram og Løvetann, men ingen av bladet Aids-info. Dermed ble det skeivt.
Litteratur
1. Helsedirektoratet. Helsedirektørens kontrollprogram for aidssykdommen. IK-2138 TRE. Oslo: Helsedirektoratet, 1985.
2. Helsedirektoratet. Helsedirektørens tiltaksplan for bekjempelse av HIV-infeksjonen. IK-2214 TRE. Oslo: Helsedirektoratet 1986.
3. Heier HE. Blod! Mellom magi, myter og medisin gjennom 2500 år. Oslo: Kolofon, 2019.
4. Aavitsland P, Nilsen Ø, Hasseltvedt V et al. Overvåking av HIV-epidemien i Norge. Tidsskr Nor Legeforen 1996; 116: 3489-92.
Aavitsland svarer Kveim Lie
Anne Kveim Lies bommer i kritikken av min bokanmeldelse.
Den norske aids-strategien
Kveim Lie mener det er feil at Folkehelseinstituttet «sto bak den norske aids-strategien», og at «den første tiltaksplanen kom til i et samspill mellom forskere fra Folkehelseinstituttet, fagpersoner fra Helsedirektoratet og eksterne eksperter (s.195-197)». Jeg skrev om kontrollprogrammet mot aids-epidemien, utgitt 2. juli 1985 (1), ikke tiltaksplanen som kom 15 måneder senere (2). Boka omtaler ikke kontrollprogrammet som ble skrevet av Arve Lystad ved Folkehelseinstituttet på vegne av Arbeidsgruppa for aids og oversendt Helsedirektoratet for utgivelse. Programmet definerte aids-strategien: overvåking, opplysning, testing, smittevernveiledning til hivpositive, oppsporing av smittekontakter, samt utvelging og testing av blodgivere.
Tiltaksplanen (2) var en videreføring og utdyping av kontrollprogrammet. Rådgivningsgruppa for aids-sykdommen utformet planen under Lystads ledelse. Gruppas sekretær Øivind Nilsen ved instituttet sto for mye av teksten, og medarbeidere ved Helsedirektoratet bidro. Da hadde direktoratet nettopp fått en spesiallege på feltet, men ennå ikke noe aids-team.
«Kontroll og formynderi» mot aids?
Kveim Lie hevder boka viser hvordan «Folkehelseinstituttets tilnærming i større grad bar preg av kontroll og formynderi enn av samarbeid og opplysning.»
Boka gir ikke dekning for påstanden. Lystad og hans arbeidsgruppe hadde hele tida avvist forsøk på tvungen testing og andre repressive tiltak, og deres tilnærming ble etter hvert kalt frivillighetslinjen. For eksempel var Lystad og Stig Frøland i sosialkomiteen og i Medicinsk Selskab for å argumentere kraftfullt mot obligatorisk testing. Slagstad omtaler (s. 354) en episode i 1992. Lystad og Nilsen var frustrerte over at «Helsedirektoratet og de frivillige organisasjonene i for liten grad oppfordret folk til å teste seg, bidra til smitteoppsporing og informere partner om hivstatus», altså tiltak som hadde vært sentrale i aids-strategien siden 1985 (1). De så dette i sammenheng med et raskt økende antall nydiagnostiserte homofile menn i 1991.
Slagstad viser hvordan deler av det homofile miljøet i perioder var utydelige i budskapet om testing. Argumentet instituttets medarbeidere møtte i noen sammenhenger, var at alle måtte bruke kondom, så da behøvde man ikke kjenne sin hiv-status. It takes two to tango, ble det gjerne sagt: Det var ens egen feil om man ble smittet av en hivpositiv som valgte å holde sin tilstand skjult og heller ikke benyttet kondom.
«Kontroll» er et tvetydig begrep. Instituttets strategiske mål var å få epidemien under kontroll (derav «kontrollprogram»). Instituttet var ikke opptatt av å kontrollere det enkelte individ.
Folkehelseinstituttets bidrag
Kveim Lie avviser min kritikk av bokas sparsomme omtale av Folkehelseinstituttets rolle. Boka har beviselig flere huller i omtalen av Folkehelseinstituttet: Strategiarbeidet er utilstrekkelig omtalt.
Blodbankrådet, som regionblodbanksjefene selv opprettet i 1984, blant annet for å koordinere innsatsen mot hivsmitte til bløderne, holdt til ved instituttet og hadde medarbeiderne Leif Kornstad som leder og Hans Erik Heier som sekretær (3).
Overvåkingen, selve hovedgrunnlag for et målrettet smittevern, er avspist med én setning. Slagstad nevner ikke systemet som Lystad og Nilsen utviklet og innførte i 1986 (4). De så behovet for individopplysninger om smittebakgrunn, men ville ikke ha et navneregister over hivpositive. De drev med epidemiologi, ikke formynderi og kontroll; de ville ikke skremme noen fra å teste seg. Derfor skulle tilfeller av hivinfeksjon meldes med bare bostedskommune, fødselsår og fødselsmåned som personidentifikasjon. Systemet kombinerte opplysninger fra referanselaboratoriene og klinikerne. Det virologiske referanselaboratoriet bekreftet alle hivpositive prøver fra en av landets helseregioner og hadde Pål Jenum, Miklos Degré, Helvi Holm Samdal og Ivar Ørstavik som sentrale medarbeidere.
Aids-informasjonsenheten hadde som oppgave å forsyne helse- og sosialtjenestene med informasjonsmateriell. (Direktoratet fikk i oppgave å opplyse befolkningen og bevilge statlige midler til organisasjonene.) Bladet Aids-info kom først som innstikk i helse- og sosialprofesjonenes blader og siden som frittstående blad. Her var Per Kristian Svendsen, Harald Pors Muniz og Pål Kraft sentrale medarbeidere. Rådgivningen er heller ikke nevnt. De første årene av epidemien, da frykten og informasjonsbehovet var enormt, dro særlig Øivind Nilsen landet rundt for å snakke med helsepersonell og frivillige organisasjoner om aids pluss at han drev utstrakt telefonrådgivning.
Slagstad intervjuet 40 personer for boka, men ingen av instituttets medarbeidere nevnt over. Han «analyserte» over tretti årganger av homo-tidsskriftene Fritt fram og Løvetann, men ingen av bladet Aids-info. Dermed ble det skeivt.
Litteratur
1. Helsedirektoratet. Helsedirektørens kontrollprogram for aidssykdommen. IK-2138 TRE. Oslo: Helsedirektoratet, 1985.
2. Helsedirektoratet. Helsedirektørens tiltaksplan for bekjempelse av HIV-infeksjonen. IK-2214 TRE. Oslo: Helsedirektoratet 1986.
3. Heier HE. Blod! Mellom magi, myter og medisin gjennom 2500 år. Oslo: Kolofon, 2019.
4. Aavitsland P, Nilsen Ø, Hasseltvedt V et al. Overvåking av HIV-epidemien i Norge. Tidsskr Nor Legeforen 1996; 116: 3489-92.