Diskusjon
Denne studien viser at syke fastleger i liten grad søker hjelp i primærhelsetjenesten. De er derimot overrepresentert hos avtalespesialister.
Eldre fastleger hadde tilsynelatende bedre helse enn jevnaldrende med samme utdanningsnivå, men dette kan være bias på grunn av den såkalte healthy worker effect (10). Både ICPC-morbiditetsindeks (primærhelsetjenesten) og Charlson-skår (spesialisthelsetjenesten) kartlegger kronisk og alvorlig sykdom (8, 9), men det er mulig at fastlegers sykdom blir underestimert, siden de i liten grad bruker egen fastlege.
Vi hadde ikke tilgang til nyere data enn fra 2018, og helsekartleggingen ble gjort med data fra 2015–17. Resultatene er i overensstemmelse med mange tidligere studier (5, 6, 11), men vi vet ikke i hvilken grad de fortsatt er like gyldige.
Leger har ofte en tendens til å ignorere egne symptomer, og de går gjerne på jobb selv om de er syke (5, 11). Mange studier har vist at selvbehandling er utbredt (1, 5). Allmennleger og fastleger har bred kompetanse og kan derfor behandle seg selv for mange ulike tilstander. Selv om dette kan være fornuftig og ressursbesparende når det gjelder enkle problemstillinger, øker risikoen for ufullstendig utredning og forsinket diagnose av alvorlig sykdom. Det kan også være brudd på Legeforeningens etiske regler (12): «En lege bør ta vare på egen helse og søke hjelp dersom denne svikter.»
Fastleger identifiserer seg sterkt med hjelperrollen, og det kan derfor være vanskelig å bytte rolle og selv søke hjelp. I de fleste norske kommuner vil fastlegen være en kollega man også kjenner privat, og det kan være bekymringer om konfidensialitet (6). Noen kan synes det er pinlig å fortelle om egne problemer til en kollega. I en travel hverdag tar man seg ikke tid til å bestille time hos fastlegen, men kan i forbifarten spørre en kollega på egen arbeidsplass, gjerne en uformell kontakt som verken journalføres eller registreres på annen måte. Det kan også være noe underrapportering av reelle konsultasjoner dersom det ikke kreves egenandel. Dette gjelder for eksempel støttekollegaordningen (13).
Denne studien tyder på at fastleger har høyere forbruk av avtalespesialister enn andre grupper. Dette kan ha sammenheng med at fastleger kan henvise seg selv til spesialist, men det er også mulig at leger har lavere terskel for å henvise en kollega til spesialist.
Det er kjent at leger sliter oftere med jobbstress og psykiske problemer (1–4), og det er derfor å forvente at de har større behov for hjelp fra spesialister i psykiatri enn andre. Det bekreftes da også i denne studien som viser at fastleger bruker avtalepsykiater nesten tre ganger så mye som andre. Det kan være spesielt vanskelig å konsultere en fastlegekollega for å få henvisning til psykiater, så muligheten for å henvise seg selv kan fungere som en sikkerhetsventil.