Vel valde kommentarar og fin framstilling av den praktiske kognitive testing på legekontoret. Eg er også med på at kognitiv testing i fastlegens regi i visse tilfelle er ei relativ styrking av vurderingsgrunnlaget. Utfordringa nå bør vera å finne fram til meire relevante testar.
Bakgrunnen for den aktuelle gjennomgang av testmaterialet er den storm av motstand dei kognitive testane og den tilknytte vurdering skapte ved innføringa av testregimet. Især bruken av dei kognitive testane førde til at stortingsfleirtalet i februar 2021 gjekk inn for å sløyfe obligatorisk helseattest ved fornying av førarkort for bilførarar over 80 år (1). Av gode grunnar kom dette vedtaket aldri til å bli gjennomført (2). Likevel har kritikken halde fram, om enn med mindre volum. Slik eg får det framstilt, opplever mange testane både sterkt uventa og uvante, lite meingsfulle i samanhengen og stundom nedverdigande («neste time er en demensutredning»). Det siste kan vera relevant, men er det ikkje alltid. Stundom kan trivielle feil få slike konsekvensar. Det er derfor avgjerande at også testprestasjonane blir vurdert i sin samanheng, slik også kommentaren peikar på. For ordens skuld: Eg kjenner ikkje til test-baserte feilvuderingar med tap av førarkort.
Litteraturen viste en påfallande liten samanheng—samvariasjon—mellom relevante mål for bilkøyring og testskorer. Nevropsykologiske testar vart i si tid utvikla for lokalisering av hjerneorganiske skader og måling av tilknytt funksjonssvikt. Funksjonskartlegginga er relativt spesifikk og derfor avgrensa i sin relevans. Det er grunnen til deira kjende, moderate relevans for daglegliv og arbeid—og behovet for dei større og samansette testbatteri brukt i nevropsykologisk kartlegging av funksjonsutfall (3, 4).
Ein hovudgrunn til den påviste låge test-relevans for bilkøyring er truleg fyrst og fremst fråver av tilstrekkeleg direkte bilførar-relevante (kausale) funksjonar i testmaterialet. Ein slik funksjon kunne vera reaksjonstid (latens) målt i situasjonar med ulik distraksjongrad, slik praktisk bilkøyring også framstår. Det er ikkje tilstrekkeleg å peike på at «psykomotorisk tempo» eller «simultankapasitet» (evnen til å handtere fleire ting samtidig) er inkludert når desse t.d. viser til funksjonar i Trail Making Test (TMT): Her er samsvar på eit verbalt nivå men ikkje på eit konkret funksjonsnivå.
Litteratur
(1) Houge AB. Helseattest for eldre bilførere – en analyse av stortingsdebatten. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.21.0639
(2) Brækhus A, Kristiansen KM, Rønqvist TK. Vurdering av eldre bilføreres helse er nødvendig. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0175.
(3) Lezak MD. Neuropsychological Assessment. 3. ed. Oxford: Oxford University Press, 1995: 7-16
(4) Nell V. Cross-Cultural Neuropsychological Assessment: Theory and practice. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates, Inc., 2000.
K. Flekkøy svarer
Vel valde kommentarar og fin framstilling av den praktiske kognitive testing på legekontoret. Eg er også med på at kognitiv testing i fastlegens regi i visse tilfelle er ei relativ styrking av vurderingsgrunnlaget. Utfordringa nå bør vera å finne fram til meire relevante testar.
Bakgrunnen for den aktuelle gjennomgang av testmaterialet er den storm av motstand dei kognitive testane og den tilknytte vurdering skapte ved innføringa av testregimet. Især bruken av dei kognitive testane førde til at stortingsfleirtalet i februar 2021 gjekk inn for å sløyfe obligatorisk helseattest ved fornying av førarkort for bilførarar over 80 år (1). Av gode grunnar kom dette vedtaket aldri til å bli gjennomført (2). Likevel har kritikken halde fram, om enn med mindre volum. Slik eg får det framstilt, opplever mange testane både sterkt uventa og uvante, lite meingsfulle i samanhengen og stundom nedverdigande («neste time er en demensutredning»). Det siste kan vera relevant, men er det ikkje alltid. Stundom kan trivielle feil få slike konsekvensar. Det er derfor avgjerande at også testprestasjonane blir vurdert i sin samanheng, slik også kommentaren peikar på. For ordens skuld: Eg kjenner ikkje til test-baserte feilvuderingar med tap av førarkort.
Litteraturen viste en påfallande liten samanheng—samvariasjon—mellom relevante mål for bilkøyring og testskorer. Nevropsykologiske testar vart i si tid utvikla for lokalisering av hjerneorganiske skader og måling av tilknytt funksjonssvikt. Funksjonskartlegginga er relativt spesifikk og derfor avgrensa i sin relevans. Det er grunnen til deira kjende, moderate relevans for daglegliv og arbeid—og behovet for dei større og samansette testbatteri brukt i nevropsykologisk kartlegging av funksjonsutfall (3, 4).
Ein hovudgrunn til den påviste låge test-relevans for bilkøyring er truleg fyrst og fremst fråver av tilstrekkeleg direkte bilførar-relevante (kausale) funksjonar i testmaterialet. Ein slik funksjon kunne vera reaksjonstid (latens) målt i situasjonar med ulik distraksjongrad, slik praktisk bilkøyring også framstår. Det er ikkje tilstrekkeleg å peike på at «psykomotorisk tempo» eller «simultankapasitet» (evnen til å handtere fleire ting samtidig) er inkludert når desse t.d. viser til funksjonar i Trail Making Test (TMT): Her er samsvar på eit verbalt nivå men ikkje på eit konkret funksjonsnivå.
Litteratur
(1) Houge AB. Helseattest for eldre bilførere – en analyse av stortingsdebatten. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.21.0639
(2) Brækhus A, Kristiansen KM, Rønqvist TK. Vurdering av eldre bilføreres helse er nødvendig. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 141. doi: 10.4045/tidsskr.21.0175.
(3) Lezak MD. Neuropsychological Assessment. 3. ed. Oxford: Oxford University Press, 1995: 7-16
(4) Nell V. Cross-Cultural Neuropsychological Assessment: Theory and practice. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates, Inc., 2000.