Oppveksten
Kontrasten fra stemningen på legevakten for tre år siden og stemningen i leiligheten til ekteparet Nuru er slående. Innredningen er minimalistisk og trendy, i grått og hvitt. Ikke en pute eller et teppe minner om noe som er kjøpt utenfor Norges grenser. Abdul heller vin i glasset. Sara sender rundt et fat med franske oster. Ingen forstyrrer.
Abdul Nuru
Født 10. juli 1994
Tolk for Tolketjenesten AS 2012–15
Cand.med., Universitetet i Oslo 2013–19
Medisinstudent i sykepleietjenesten 2013–17
Førsteforfatter for en artikkel i Scandinavian Cardiovascular Journal 2018
LIS1-lege, Diakonhjemmet sykehus og Oslo kommune 2019–
Legevaktlege, Os legevakt 2019–20
Turnuslege/LIS1-lege, Kommunal akutt døgnenhet 2019–
Fastlege, Majorstukrysset legegruppe 2020–
På benken står det et lite fotografi i en enkel ramme. To gutter og en voksen kvinne står oppstilt foran noen busker et sted der ute i verden. Bildet gir en innfallsport til første spørsmål.
– Hvor er du oppvokst?
– Etiopia. I en liten landsby kalt Gimbi, 12 timers kjøretur på humpete og støvete veier fra hovedstaden Addis Abeba.
Den ene gutten på bildet har opplagt Downs syndrom. Den andre må være Abdul. Moren står i midten og holder forsiktig rundt sønnene sine. Hun ser rett i kamera med et noe alvorstungt blikk.
– Moren min var en varm, hardtarbeidende og smart kvinne. Hun ville at vi skulle få lære mest mulig, ikke minst ville hun legge til rette for lillebror, som jo hadde vansker for å lære. Hun fikk han inn i en barnehage som var drevet av det jeg tror var italienske nonner, forteller Abdul. Han har ikke lenger noen som kan svare på spørsmål fra barndommen.
Abdul peker på broren på bildet.
– Ingen visste hvorfor det gikk så tregt for Mabruk. Downs syndrom var nok helt ukjent for både lærere, moren og alle andre i landsbyen.
Lærerne brydde seg ikke om lille Mabruk, men Abdul hadde alltid oversikt over hvor broren var. Moren var ofte opptatt med butikken hun drev. Butikken lå vegg i vegg med rommet der guttene og moren bodde. Både butikken og hjemmet hadde inngang rett fra gaten. Sammen holdt de øye med sauene som sov bortenfor butikken. Innimellom dro moren den lange veien til Addis Abeba for å fylle opp butikkhyllene. Da var naboene ekstra oppmerksomme på guttene.
Hjemme ville mor at barna skulle snakke det offisielle språket, amharisk. Undervisningen på skolen foregikk på det lokale språket oromisk. På koranskolen som Abdul gikk på om kveldene, var det arabisk som gjaldt. Første året satt elevene på planker som balanserte på to steiner. Seinere ble det krakker. Gjorde elevene noe galt, ble de straffet av lærerne. Det skjedde gjerne i korridorene med åpne dører til klasserommene slik at alle kunne høre hva som skjedde.
Det som hele tiden har vært avgjørende, er å se kun én vei – og det er framover!
– Fortsatt skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble pisket. Den ene gangen hadde jeg bare delt et viskelær. Vennen trengte å endre det han hadde skrevet, og da var det vel riktig å gi han viskelæret? undrer Abdul fortsatt, 15 år etter.
– Det høres ut som du forteller fra en film?
– Det er ikke sånn. Du må huske på én ting … Abdul får en mer bestemt mine i ansiktet og fortsetter:
– Det som hele tiden har vært avgjørende, er å se kun én vei – og det er framover!
Jeg ble så berørt av lese artikkelen. Utrolig rørende og lærerikt artikkel.