Er naturlig eller kunstig best?

Fremgangsmåte

Norsk Fiberpels A/S fremstilte på anmodning lignende raggstoffer av ulltråd og av 100 % nylonfiber. Stoffene ble strikket med de maskiner som anvendes til fabrikkmessig fremstilling av «fiberpels» av nylon som finnes på markedet, og som anvendes blant annet i den såkalte «varmedress». De 2 stoffene skulle derved være like, bortsett fra at det ene besto av ull og det andre av kunstfiber.

Av disse 2 stoffene ble det så fremstilt like drakter, som besto av en løs trøye og lange benklær som et slags undertøy med raggsiden vendende inn mot kroppen. Draktene ble brukt over et par korte underbukser. Vekten av nylondrakten var 1 180 g, ulldrakten 1 090 g. Utenpå drakten ble det brukt en vindtett sportsjakke og lange benklær. I hver forsøksserie ble begge drakttyper brukt av samme forsøksindivid under ellers like forsøksbetingelser, slik at man kunne foreta en direkte sammenligning mellom de to drakttypene. I alt deltok 10 friske, forholdsvis veltrente unge menn (20–30 år) i disse forsøkene.

Den første forsøksserien omfattet 5 forsøksindivider. Iført en av drakttypene satt de stille på en stol i 60 minutter i klimakammeret ved en romtemperatur på ÷ 20 °C ± 1 °C, relativ fuktighet 70–80 %, vindhastighet 0,3 m/sekund. Den andre drakttypen ble så brukt under ellers nøyaktig samme forsøksbetingelser på de samme forsøksindivider på neste forsøksdag. Oksygenopptak, rektaltemperatur og gjennomsnittlig hudtemperatur ble målt før forsøkets begynnelse, og igjen under forsøket.

Av disse 2 stoffene ble det så fremstilt like drakter

I den andre forsøksserien undersøkte man draktene under gang på tredemølle og under påfølgende hvile. 5 forsøkspersoner iført de to drakttyper gikk i 2 timer på en motordrevet tredemølle (100 m/minutt, 5 % stigning) ved ÷ 20 °C. Deretter satt de stille i 2 timer i en stol i klimarommet ved ÷ 20 °C. Foruten måling av oksygenopptak, rektaltemperatur og gjennomsnittlig hudtemperatur før og under forsøket ble forsøkspersonene veid nakne før og etter forsøket for å få et uttrykk for svetteproduksjonen. Den oppsamlede mengde fuktighet i draktene ble mål ved veiing av draktene før og etter forsøket.

Rektaltemperaturen og hudtemperaturen ble målt ved thermocouples og en Ellab Instrument-temperaturmåler. Hudtemperaturen ble målt på følgende steder: panne, arm, hånd, fot, ben, lår og rygg. På basis av disseregionale hudtemperaturmålingene ble den gjennomsnittlige hudtemperatur beregnet ved å multiplisere temperaturverdiene med faktorer svarende til den prosentvise del av hele kroppsoverflaten vedkommende hudområdet representerer. (…)

Kroppens varmeinnhold (S) ble så beregnet etter følgende formel:

S = 0,83: W (0,65 T_r + 0.35 T_s)

Hvor 0,83 = kroppsvevets spesifikke varme i kcal/g, W = kroppsvekt i kg, T_r = rektaltemperatur i °C, T_s = gjennomsnittlig hudtemperatur i °C, 0,65 = empirisk faktor for rektaltemperatur, 0,35 = empirisk faktor for den gjennomsnittlige hudtemperatur

Kroppens varmeproduksjon ble bestemt ved å måle forsøkspersonenes oksygenopptak under hvile, sittende på en stol i romtemperatur på 20 °C, og derpå under gang og under hvile under forsøket i klimakammeret ved en temperatur på ÷ 20 °C. Oksygenopptaket ble målt ved å samle exspirasjonsluften i Douglas-sekker, som så ble analysert med hensyn på oksygeninnholdet ved Micro-Scholander teknikk. (…)