Ord som blir borte
Ord som blir borte fra allmennspråket, blir med ujevne mellomrom samlet og erklært savnet. Allerede for over femti år siden ble det publisert en samling ord «som nå enten er helt foreldet, eller som man må regne med en stor del av den yngre og yngste generasjon føler seg usikre på» (6). Her fantes ord som abakelig, balstyrig, entledige, geleide, petisjon og skjørlevnet. Astrid Skår publiserte etter årtusenskiftet det hun kalte utrydningstruede ord «vi vil frede for at vi skal kunne uttrykke hva vi føler og vil ha sagt» (7). Nostalgisk ordbok fra 2010 presenterte ord «som i stor grad er på vei ut av språket, og som fortjener heder og ære og kunstig åndedrett om nødvending» (8). Det inkluderte dilettant, flottenfeier, føljetong, kassett, påseilet, rabagast, surpomp og ublu. I en ordkalender for 2019 er hver dag viet et ord på vei ut av språket, som for eksempel diskenspringer, flanør, taskenspiller og skjærmysler (9).
Språklige endringer handler ikke bare om nye måter å formulere seg på. Språket avspeiler også utviklingen i samfunnet. Mange av ordene som er forsvunnet, er knyttet til arbeidsmetoder, varer og tjenester som hører fortiden til, og til vaner og omgangsformer som er endret.