På – før og nå
På er en fusjonert preposisjon, opprinnelig sammensatt av opp og å. Den brukes svært mye i norsk, og har fått hele 22 siders omtale i Norsk ordbok (3). Fire bruksområder av på beskrives: lokativ bruk (om steder), temporal bruk (om tid), om tilstander og formål og det som kalles «avbleikt tyding, knytt til andre innhaldsord» (3).
På brukes først og fremst om det å sette noe i kontakt med noe annet, «på et bestemt sted». En hyppig diskutert problemstilling er om det skal brukes på eller i ved stedsnavn. Hovedregelen er at i brukes om navn på land, kommuner og fylker og større byer (særlig ved kysten), mens på brukes på øyer og mindre byer og tettsteder (særlig i innlandet) (4).
Men det som først og fremst preger på-bruken i våre dager, er ekspansjonen. På er blitt en universalpreposisjon, en «preposisjonstyv» som stjeler seg inn på nye anvendelsesområder. Når man er i tvil om hvilken preposisjon som skal brukes, griper man lett til på. Dette er karakterisert som bruk av «på i utide» (5).
Ekspansjonen avspeiles i bruksfrekvensen i norske aviser, der økningen etter århundreskiftet er påfallende (fig 1). Flere nye bruksformer er registrert, bl.a. «vedrørende, når det gjelder» (f.eks. «samarbeide på sak») og «med grunnlag i» (f.eks. «selger godt på kvalitet») (6). Svedismen «å ta noe på alvor» er for lengst veletablert i norsk språk, mens det sannsynligvis er påvirkning fra engelsk («on») som forårsaker mye av på-syken.