Alter ego
Allerede i åpningsscenen understrekes de to mennenes slektskap, når de intetanende nesten støter på hverandre en kveldsstund i en regnvåt skog. Hamres marerittaktige minner om en kvinne han har stjålet fra og som har listet seg inn på ham for å drepe ham med en hammer (sic!), blir overført til Vestad. Man mer enn aner kraften som binder disse to mennene sammen.
Hamre har, i motsetning til Vestad, foretatt klare valg for hvordan livet hans skal se ut, og han er en aktiv deltaker i og medskaper av sitt eget liv. I så måte er beskrivelsen av Audun Hamre en mesterlig studie i menneskets søken etter en formel som lindrer ensomhetsfølelsen og fremmer den kompenserende storhetsfølelsen. Sandemose har her utførligst og mest inntrengende tegnet portrettet av ensomhetens overmenneske ((3), side 212).
Vestad, derimot, er intet overmenneske. Han lar seg rive med av hendelsenes strøm når den griper tak i ham. Han er på nippet til å bryte ut av sitt havarerte ekteskap, men faller tilbake i folden, og er på mange måter en ikke-deltaker i sitt eget liv. Med eksistensialistiske termer kan Hamre således sies å leve et tragisk, men fritt liv, mens Vestad lever et trivielt og ufritt liv.
Når Hamre og Vestad endelig møtes ansikt til ansikt, oppstår gjensidig sympati. Dette må ses i lys av at boken egentlig handler om en dobbeltperson ((2), side 393) og at de to representerer ulike sider av Sandemose selv ((2), side 402). Med Tjærehandleren avslører Sandemose mer åpent enn noen gang før sin egen sammensatte natur. Distriktslege Vestad er forfatterens sosialt aksepterte – og Hamre hans sosialt ikke-aksepterte – alter ego. Ikke noe sted har Sandemose lagt ned så mye av seg selv som i denne romanen og dens personskildringer ((2), side 402). I et utvidet perspektiv representerer de to romanfigurene også motsetningen mellom alle menneskers byggende og nedbrytende krefter.