Diplom, brev og budskap

Spesialist og mester

Vi har liten tradisjon for høytid, ritualer og diplomer i Norge. Diplomet som jeg – og mine samtidige – fikk ved norsk spesialistgodkjenning for mange år siden, er enklere enn det min nevø i Australia fikk. Få norske leger setter et slikt diplom i glass og ramme og henger det på veggen på legekontoret, slik det er vanlig i blant annet USA og andre land. Selv har jeg diplomet for min medisinske doktorgrad fra Universitetet i Oslo i glass og ramme, og jeg har vært i mange frisørsalonger der innehaverens frisørmesterdiplom – i nydelig kunstnerisk utforming – henger på veggen. Diplomer fra barneskirenn har verken jeg eller mine nevøer tatt vare på. Holdningen til diplomer varierer altså fra person til person og med hva man ønsker å vise frem.

Nevøen min i Norge vil ha diplomet sitt. Jeg forstår ham godt. Spesialistgodkjenning er resultatet av et langt og krevende utdanningsløp og bør markeres med noe mer enn et tørt, kaldt, upersonlig og byråkratisk brev.

Helsedirektoratet bør vurdere å omgjøre sin beslutning om ikke lenger å utstede diplom ved spesialistgodkjenning av leger (1). Dette kan kanskje bidra litt til å fremme tilhørighet og lojalitet til helsevesenet og motvirke en gryende fremmedgjøring og industrialisering av systemet. Helsedirektoratet bør også føye til på slutten av godkjenningsbrevene en setning som denne: Vi gratulerer med godkjenningen som spesialist og ønsker deg lykke til videre i ditt arbeid.