Tro, håp og terapi

Fortellinger om et liv

Etter årene på Modum studerte Einar Johnsen eksistensialanalyse i Zürich. Han bodde flere år i Sveits, der han jobbet ved en psykiatrisk klinikk.

– Hva var egentlig eksistensialanalyse?

– Det var et forsøk på å gi psykiatrien en ny terminologi. De brukte mye av Freuds behandlingsteknikker, men avviste hans etiologiske forståelsesteorier. Inspirert av Heideggers og Husserls fenomenologi handler det om å overvinne Descartes og dualiteten. Det var en tradisjon som så på mennesket som et åpent sansende og tolkende vesen med et sett av muligheter som skulle virkeliggjøres og uttrykkes, forteller Johnsen.

På mange måter var kanskje den eksistensialanalytiske tradisjonen en teoretisk ramme for noe av den ikke-kategoriserende og ikke-dømmende forståelsen hans far var eksponent for.

– Det jeg lærte ved den skolen, var blant annet å unngå all psykiatrisk og psykologisk terminologi. Målet var å forstå og åpne seg for fenomener og beskrive og utlegge menneskelig atferd i et mest mulig konkret språk. I praksis blir det å utforske hvor den enkeltes hindringer ligger: Hva lar du deg lede av? Hva lar du deg stoppe av?

I dag er han likevel mer kritisk: – Når prosjektet er å virkeliggjøre dine muligheter, blir det ikke å gjøre det en form for patologi. Det mangelfulle, det ikke å fylle sin eksistens, blir det dysfunksjonelle. Den eksistensialanalysen jeg ble kjent med, stiller ganske høye krav. Det godtas ikke at «livet bare ble sånn». Det er en veldig heroisk posisjon, egentlig, det å kunne bære sitt liv og realisere sine muligheter fullt ut. Det å lykkes som menneske på alle livets fronter er jo ikke mulig. Vi klarer jo ikke det. Vi er avhengig av andre, av deres velvillighet og raushet. Vi er avhengige av overbærenhet og tilgivelse, sier 77-åringen.

Han har en merkbar skepsis til dagens effektivitetsstyrte helsevesen, men noen sterkt kritiske kommentarer om evidenstyranni og DSM-5 er det ikke lett å få fra ham.

Mildt slår han fast: – Diagnosene har jo sin funksjon. Man har fått mer presis behandling. Men i de 20 årene jeg var på Lovisenberg, var effektivisering, kontrollsystemer, økonomistyring og nasjonale planer heldigvis ikke like fremtredende begreper som det er blitt i dag. Nå skal du stille en diagnose i løpet av kort tid, ta stilling til en masse tiltak og vedtak – operere mye mer administrativt, instrumentelt og byråkratisk. Det rommet du vil fylle med terapeutisk virksomhet, snevres inn. Noen får det til og klarer å skape det rommet, men jeg tror det er tøffere og tøffere å greie det. En psykiatrisk virksomhet bør være slik organisert at du kan se en annen – du må ikke være underlagt så mange restriksjoner at mennesket du skal hjelpe, bare blir et kasus.

I fortellingen om et levd liv og forsøkene på å rekonstruere det, er det gjerne et slektskap mellom psykiatri og litteraturvitenskap. Et slektskap som også har inspirert Einar Johnsen.

– Det å jobbe med pasienter berører ens eget liv. Det er et komplisert samspill. Fortellingen du skaper om deg selv, er knyttet til mønsteret i din tilknytning til andre. Hos noen er fortellingen oppsplittet og uten sammenheng og mening. Forsøkene på å finne sammenheng og mening er ofte angstfulle. Terapeuten må kunne tåle å romme kaos og meningsløshet i møte med den andre. I den andres fortelling kan det være så mye smerte at begge parter må beskytte seg. Bare under trygge rammer og en bærende relasjon kan smerten rommes. I ethvert møte med den andres fortelling aktiveres også min egen – med sine uløste forhold og urovekkende spørsmål. Dette kan føre til at man som terapeut etablerer avstand til den andre eller overidentifiserer seg med den andres fortelling, sier han.

– Noe av det mest spennende og utfordrende opplevde jeg som deltaker i gruppeterapi. Min historie møtte andres og ble ikke bare min fortelling, men en del av gruppens matriks (en slags felles arv), der fortellingene kunne gi mulighet for nye fortellinger om oss selv.

Som terapeut er du lyttende til flere lag, til alle «linkene», til det som ikke sies, men bare fornemmes, til det latente og det manifeste, reflekterer Johnsen.

I notatene han har gitt meg, finner jeg følgende tekst om eget fag:

Psykiatri

Er alt som har falt ut

Av sin sammenheng

Og nå er katalogisert

Psykiatri er òg

At vi ansikt til ansikt

Møter det vi ikke kjenner

Han leter etter ord. En lang samtale går mot slutten, og samtidig tilbake til utgangspunktet.

– Det er mange flere krav – dette å integrere biologiske, sosiale og psykologiske forhold. Men idet du deler det opp: Hvordan skal du sette det sammen igjen? Jeg er skeptisk til å dele oss opp og synes stadig vi mangler et språk som kan beskrive mennesket på en helhetlig måte. Hjernen er et relasjonsorgan mellom en ytre og en indre verden og ikke et organ som bestemmer hva og hvordan du er. Hvis fortellingen om et liv blir borte i skjemaer og manualer, da går noe vesentlig tapt. Det er helt sikkert.