Diskusjon
Koestler var søkende og belest. Etter egen vurdering var han preget av angstnevrose i perioder og kan ha hatt episoder med konversjonssymptomer. Morens migrene og kontrollerende personlighet påvirket hans liv opp i voksen alder (7, 9). Hans selvdiagnose – manisk depressiv lidelse (2, 7, 9) – virker rimelig og preget livsførselen, den produktive skrivingen og hans brokete privatliv (7).
Fra studietiden etter møte med Sigmund Freud (1856 – 1939) og Carl Gustav Jung (1875 – 1971) i Wien, var han åpenbart interessert i den menneskelige hjerne, og han reflekterte rundt ondskapens cerebrale substrat i Mørket midt på dagen (6), skrevet 1938 – 40. Da hadde Papez skrevet sin artikkel om emosjoner i 1937 (28), men jeg tror ikke Koestler kjente artikkelen. Han refererte ikke til den i Insight and outlook (16), men der siterte han Bards artikkel fra 1939 (29).
I Yogien og kommisæren (10) videreutvikler han sine hypoteser fra En mytes anatomi (1943) og viser til at hjernebarken styrer formell tenking, mens thalamus (inkludert hypothalamus) er setet for følelser og sinnsbevegelser (emosjoner). Han hevder at irrasjonell tro bunner i følelser, «følt sannhet» og tro kan defineres som det å vite med innvollene. I Insight and outlook går han videre med ideene om tankenes og følelsenes fysiologi, spesielt deres plutselige dissosiasjon som del av det komiske (16), s.65). Denne boken ble skrevet før Paul D. MacLeans arbeid fra 1949 om «the visceral brain» ((24). Koestler ble senere meget godt kjent med MacLeans tidlige 1950-tallsarbeider vedrørende det limbiske system (25, 26), og samtaler med MacLean bidro sikkert til Koestlers formulerte hypoteser i 1960-årene (17, 18).
Vi kan følge Koestlers interesse for nevrologien i en rekke bøker (e-tab 1), ofte som litterære digresjoner, men med tydelige nevrobiologiske referanser i flere av essaysamlingene (10, 12) og som tema i romanen Lengselens tid (11).
Imidlertid er det de «senere» bøkene, The act of creation og The ghost in the machine (17, 18) som utgjør de nevrolitterære hovedverkene. Tematikken i disse er kreativitet, hjernefysiologi, nevrologi, psykiatri og nevropsykologi. Disse verkene fortjener fortsatt å bli lest, kanskje mest i en politisk ramme rundt «det onde», totalitarisme og politisk religion (14, 15). Det er nok ikke tilfeldig at Hagtvedt omtaler Koestler i en nylig utgitt bok (15), s.125). Interessant nok refererte Koestler til Hannah Arendt (1906 – 75) og hennes tanker om personlig ansvar og nazisme ((18), og hun vies stor plass i en nylig utgitt bok om terrorisme (14).
Koestler hevdet at mennesket var et uvanlig biologisk dyr og at det hadde skjedd en feil i utviklingen av nervesystemet vårt (17, 18). Vi har opplevd en eksplosjonsartet utvikling av neocortex, med påfølgende svekket kontroll med den emosjonelle delen av hjernen, det limbiske system (17, 18, 20). Emosjoner opptok ham sterkt, og han mente at de hovedsakelig kunne deles i de selvhevdende og de selvfornektende/selvtranscenderende. Begge disse kunne være problematiske når de ble knyttet opp mot politiske og religiøse overbevisninger, dvs. tro, som igjen er følt sannhet.
Menneskets generelle hang til paranoia, den langvarige hjelpeløsheten hos nyfødte med påfølgende underkastelse overfor autoriteter, språkets iboende doble forbannelse samt angst for døden er tilleggsgrunner til at ondskapen kan få sitt sete i hjernen – eller at ondskapen kan være en normalvariant hos vår art. Allikevel: For Koestler var forskningshistorie, humor og kreativitet like viktig som disse tankene (13, 16, 17).
I sine siste år led Koestler av Parkinsons sykdom og leukemi. Han var aktiv motstander av dødsstraff i England og tilhenger av selvbestemt død. I mars 1983 tok han sitt eget liv, og sammen med ham tok hans siste kone også sitt liv. Hun var frisk, og mange har klandret Koestler for å ha dratt henne med i døden. Koestler var en meget omstridt herre sosialt (7) og var sikkert en krevende livspartner.
Han hadde et usedvanlig hode og engasjement og var en åpenbar inspirasjon for mange forfattere, inkludert Jens Bjørneboe (1920 – 76), som vedkjente seg denne arven. Men der Bjørneboe diskuterer, der analyserer Koestler. Han var i mange år relativt tett på forskningsfronten i nevrovitenskap relatert til emosjoner og tenking. Som autodidakt og uten klinisk hverdagserfaring lå styrken og verdien av hans formidling fortrinnsvis i formuleringskraften og bildebruken, men han formulerte også hypoteser av direkte nevrovitenskapelig relevans, som for eksempel hypotesen om hjernens holistiske oppbygning (18, 20).
Kan man summere opp Koestlers nevrolitterære arv eller hans hypoteser? Sannsynligvis ikke. Til det hadde han en for omfattende og spennende produksjon. Hans gode faglige innsikt i nevrologiske og nevropsykologiske emner ble viet oppmerksomhet på hans 70-årsdag, bl.a. av Paul MacLean (27, 30).
Jeg mener han fortjener en plass i nevrolitteraturen, og flere av hans bøker tåler å bli lest også i dag. Hans kunnskap og hypoteser om hjernens utvikling og oppbygging samt tolking av hvorledes totalitær tankegang oppstår, er relevant medisinskhistorisk kunnskap. Han er overraskende aktuell, noe blant annet referansene til ham i Hagtvedts bokkapittel viser (15). Fjorårets biografi demonstrerer også hans aktualitet (7). Biografien er dessverre ikke sterk på analyse av innhold i Koestlers litterære produksjon og beskriver best det politiske og sosialt krevende mennesket. Således ville det, etter denne introduksjonen av Koestler, være interessant med utfyllende analyser av hans nevrolitterære hovedverker (16) – (18).