Omfortolkning
Han kunne knapt bevege beina, ikke sitte, armene levde sitt eget liv. Sensoriske impulser nedenfor det affiserte området var slått ut. Den akutte tilstanden beskriver han som «tomhet» eller «fremmedhet», preget av forundring snarere enn emosjonelt opprør.
– Jeg opplevde konkret at en endret kropp genererer andre tanker. De fleste har sikkert tenkt som meg når de hører om skrekkelige hendelser at «det hadde jeg aldri greid». Min erfaring var at da det forferdelige faktisk inntraff, åpnet det veien til rom i meg selv som jeg ikke har vært i før, ikke visste om. Jeg ble en annen. Billedlig bruker jeg begrepene Øystein I og Øystein II om meg selv før og nå.
– Du gjenvant viktige funksjoner ganske raskt?
– Ja. Det er viktig å få sagt at jeg ikke synes synd på meg selv. Objektivt ser jeg min egen skjebne i perspektiv. Jeg vet at jeg har vært heldig og antakelig litt flink som har kommet dit jeg er. Men skaden er som å ha hatt en tyv i huset. Du oppdager gradvis ting som er stjålet, sånt som du ikke trenger med en gang. Jeg blir aldri den samme.
– Hva befordrer tilfriskning?
– Rent biologisk regner man med at det skjer en gradvis restitusjon uansett i løpet av de første par årene etter en skade som min. Den opplevde tilfriskningen handlet om å bli sett og møtt der jeg var. Jeg merket at jeg utviklet svære, følsomme antenner for språk og tegn. Det var for eksempel overraskende viktig at den kliniske undersøkelsen «fant» meg, det virket nesten terapeutisk i seg selv. Sykehistorien må gjengis av den profesjonelle hjelperen på en måte som pasienten vedkjenner seg. Mitt møte med Lisbeth, fysioterapeuten på Rikshospitalet, ble et av de definerende øyeblikkene vi snakker om. Hun innga troverdighet kombinert med håp.
Fra pasientens dagbok: Kan du løfte det høyre benet? Enda en person i hvite klær. Jeg rister på hodet. – Jeg greier ingenting. Hun holder den ene hånden under kneet mens jeg anstrenger meg. – Jo, jeg kjenner litt her, sier hun. Kom igjen, det er bra, her er det absolutt noe. Hun løfter så foten min opp mot sin egen mage, tømmer lommene sine og legger penn, notatblokk og nøkler på nattbordet mitt. – Prøv og skyv meg vekk nå. Jeg er maktesløs, men prøver. Hun vil at jeg skal bevege meg. – Jeg har sett fire pasienter med det samme som deg, og alle er blitt bedre, sier hun. Her jeg ligger i en fremmed seng en søndag morgen er det plutselig en annen som overtar ansvaret for min kropp. Benet er livløst, men er løftet, og hun fant tegn til liv.
For ikke lenge siden var Øystein Svendsen innom Rikshospitalet i embets medfør, som lege. Han stakk opp på avdelingen «sin». Lisbeth var ikke der, men han møtte en yngre fysioterapeut som også deltok i opptreningen av ham.
– Siden min diagnose er sjelden, er det vanskelig å gi en kvalitetssikret prognose. Jeg ville at hun skulle kunne si til den neste pasienten som kom inn med samme tilstand som meg at «jeg har sett en pasient med det samme som deg, og han ble mye bedre».
– Ikke alle opplevelser var like fine. Men det verste blir ofte det morsomste. Etterpå.
– Jeg fikk beskjed om at jeg skulle overføres fra Rikshospitalet til Kristiansand med Helseekspressen. «Det er vel litt hjelp å få underveis, til kateterisering og sånt,» sa jeg og oppfattet svaret bekreftende. Før bussen skulle gå, fikk sykepleieren dårlig tid. «Vil du ha på klærne dine,» spurte han. Da hadde jeg ennå ikke vært i sivil og hadde så vidt sittet litt i stol, så jeg syntes ikke det var nødvendig. Jeg ble satt i rullestol, uten fothviler. Sykepleieren tok kofferten. En stor plante som jeg hadde fått i gave, tok jeg på fanget. Beina slepte mot korridorgulvet. Jeg la dem opp i fanget, i kryss, som Sitting Bull. Slik ankom jeg bussen og ble dandert i et alminnelig sete, i pysjamasoverdel og papirbukse, med plante, men uten kateter. Samtidig gikk det opp for meg at alle rundt meg hadde vanlige klær og så ut som om de tok buss hjem fra jobb. Foran meg lå fem timers reise. Sjåføren spurte om jeg hadde frikort. Jeg rørte ikke den medbragte Farrisen, for å si det slik.