Ny personalpolitikk etterlyses
I de fleste bedrifter har man forstått betydningen av en aktiv personalpolitikk, særlig i tider med sviktende rekruttering og stort frafall av nøkkelpersonell. Det medisinske fakultet i Oslo har igangsatt gode tiltak for å styrke rekrutteringen av unge leger til forskning, bl.a. egen forskerlinje i studiet, men mangler en personalpolitikk som motvirker at leger med doktorgrad slutter.
Det er neppe tilfeldig at så mange leger med doktorgrad slutter ved en avdeling i løpet av så kort tid. Det å være overlege ved et universitetssykehus med bistilling som professor er åpenbart ikke like attraktivt som tidligere, og privat tilleggspraksis for leger i full overlegestilling er kontroversielt. Frafallet kan ikke bare avskrives som et resultat av individuelle valg, vanskelige omstillinger på sykehus og/eller bedre økonomiske vilkår i privatpraksis. De fleste av dem som har sluttet, har gjort det med tungt hjerte; de trives med å forske, veilede og undervise. I en kvalitativ studie blant forskningskompetente hudleger som hadde sagt opp sin sykehusstilling var mangel på autonomi, støtte og ros fra arbeidsgiver like viktige begrunnelser for å slutte som bedre inntektsforhold i privatpraksis (1).
I Bergen er det nylig utlyst en 20 – 50 % stilling som professor/førsteamanuensis i dermato-venerologi, der det er «aktuelt å vurdere kombinasjonsstilling ved Universitetet og Haukeland Universitetssjukehus, for eksempel 50 % + 50 % eller 20 % + 100 %» (2). Dersom fakultetet i Oslo hadde vært villig til å vurdere liknende pragmatiske ordninger, for eksempel 50 % overlegestilling, kunne Rikshospitalet fortsatt hatt en professor i hudsykdommer. Nå mister avdelingen en forsker med stor arbeidskapasitet, tverrfaglig nettverk, internasjonale kontakter og flere stipendiater under veiledning.
Som følge av omorganiseringer og trange budsjetter må Rikshospitalets hudavdeling innstille seg på færre stillinger, færre senger, kortere liggetid og en strengere henvisningspraksis. Avdelingens oppgaver vil i større grad enn tidligere være knyttet til avansert behandling, «second opinion», forskning og undervisning av studenter og spesialistkandidater. Dette innebærer større krav til spisskompetanse blant legene. Likevel har mange av legene kommet i tvil om oppriktigheten ved fakultetets og klinikkledelsens forsikringer om at avdelingens forskning skal styrkes. For en sykehusavdeling som står foran store utfordringer, er likegyldighet og mistro i ledelse og blant nøkkelpersonell svært negativt.
Norsk akademisk dermatologi er nå inne i en svært kritisk fase – da må man bruke mulighetene og ikke bli handlingslammet av hindringene. Sykehus og fakultet må utvikle en mer gjennomtenkt og tidsriktig strategi for å beholde leger med akademisk kompetanse.