Humoralpatologi, iatrokjemi og iatromekanikk
I boksamlingene finnes flere verk av humoralpatologisk støpning. Lazarus Riverius (1589–1655), den franske kongens livlege, er representert med bøker i alle boksamlingene. Riverius var en sterk tilhenger av humoralpatologien (11 s.193–4). Selv om Thomas Bartholin også er en viktig forfatter i alle de tre boksamlingene, er det hans far Caspar Bartholin den eldres lærebok Institutiones anatomicae som ser ut til å ha nytt størst popularitet (fig 4). Boken, en samling av andre forfatteres anatomiske arbeider, hadde allerede i 1688 utkommet i hele 33 utgaver, og den ble oversatt til fransk, tysk, hollandsk og engelsk (12). Galenske teorier ble brukt som utgangspunkt for Bartholins vurderinger (13).
Alkymien og iatrokjemien er også godt representert i alle samlingene. Bøker av Paracelsus finnes i to av boksamlingene, og det samme gjør verk av flere av hans disipler. En av dem, Oswald Croll (ca. 1560–1609) var en av de første som begynte å anse kjemi og alkymi som to forskjellige kunnskapsområder. Hans Basilica chymica fra 1609 er et eksempel på et verk som opptrer i to av boksamlingene. Verket består av tre deler: Del 1 omhandler hermetisk filosofi, del 2 signaturlæren og i del 3 gis det oppskrifter på legemidler fra den paracelsiske tradisjonen (13, s. 347–8). Verk av Franciscus Sylvius (1614–72) er også til stede i flere av boksamlingene. Han regnes for å ha grunnlagt den iatrokjemiske skolen, og studenter fra hele Europa gikk i lære i hans kjemiske laboratorium i Leiden (14). En annen av de mest fremtredende iatrokjemikerne, Joan Baptista van Helmont (1579–1644), er representert med bøker i to av samlingene. Hans tilnærming til medisinen inkluderte både mystisisme og den nye eksperimentelle filosofien, og han klassifiseres ofte som vitalist (3, s. 207–8).
Flere av forfatterne som ser ut til å ha vært populære blant leger i Norge, inntok også en middelvei mellom galenismen og paracelsiske og beslektede teorier. Dette gjelder blant annet Wittenberg-professoren Daniel Sennert (1572–1637), som er en av de forfatterne som er representert med flest bøker i boksamlingene. Sennerts samlede verker, som Woldenberg eide, var på over 3 000 sider, og her diskuteres alt fra giftig luft til okkulte sykdommer (15). Sennert ble en av de største legene i den tyske tradisjonen, og innen 1800 hadde hans verker blitt publisert i 125 forskjellige utgaver (3, s. 207).
Debatten mellom periodens mekanister og vitalister er også reflektert i samlingene: Blumenthal eide åtte av Halle-legen Friedrich Hoffmanns (fig 5) verker, deriblant hans kjente Fundamenta medicinae. Hoffmann var en av de mest leste forfatterne på 1700-tallet og en av de viktigste representantene for iatromekanikken. Han oppfattet kroppen som en hydraulisk maskin styrt av mekaniske lover og hevdet at nervesystemet var årsak til all bevegelse. Også andre forfattere som tilhørte den mekanistiske tradisjonen kan sies å ha vært populære blant leger i Norge, eksempelvis opptrer legene Johan Jacob Waldschmidt d. e. (1644–89) og Georg Wolfgang Wedel (1645–1721) i alle tre samlingene. Wedel var tilsynelatende den første forfatteren som brukte ordet «fysiologi» i den betydning det har i dag. Andre forfattere med et mekanistisk kroppssyn som er representert med flere bøker i boksamlingene, er Henricus Regius (1598–1679) og Georgio Baglivi (1668–1707). Baglivi hevdet for eksempel at «Gud ser ut til å ha ordnet menneskekroppens proporsjoner i henhold til matematikkens lover» (3, s. 246). Woldenberg eide Baglivis svært kjente De praxi medica. Samlingene inkluderer imidlertid også verk av iatromekanikkens kritikere: Flere av bøkene i Blumenthals samling, deriblant Conspectus chirurgiae og Conspectus formularum medicarum, var skrevet av Johann Juncker (1679–1759), en disippel av vitalisten Georg Ernst Stahl (1659–1743). Stahl, en kollega av den ovenfornevnte Friedrich Hoffmann, hevdet at menneskets bevegelser ikke kunne totalforklares gjennom mekanistiske prinsipper (16).
Flere andre av medisinhistoriens klassikere går også igjen i samlingene. Den «engelske Hippokrates» Thomas Sydenham (1624–89) er representert med forskjellige bøker i de tre boksamlingene. Sydenham vektla at man ved nøye observasjon av pasienter kunne avdekke faste symptomer på sykdommer og dermed forbedre behandlingen av dem. Han praktiserte selv «observasjon og terapi» under studier av epidemiene som brøt ut i London i 1660- og 70-årene (17 s.191–2). En annen pestlege ser også ut til å ha vært spesielt populær: Petrus Forestus (1522–97), ofte kalt den «nederlandske Hippokrates», er representert med bøker i alle tre boksamlingene.