I
Stundom er han så nær
at vi nesten kan sjå skuggen hans
på veg bort.
Ei stjernetåke av ord
spreidd ut i tid og rom,
eller samla i ein kapsel vektlaust reisande
i sin bane,
med ukjend mottakar.
Han er så nær eller fjern som vi vil,
halvanna hundreår, halvanna lysår,
halvanna sekund
Det er ein morgon i slutten av mai 1845
eller det er nå, i dette sekundet,
eller kanskje er det ein stad bortanfor tida,
der tida ikkje lenger kan nå han.
Han halvt sit, halvt ligg ved eit vindauga
og ser morgonsola kome, enda ein gong.
Stundom synest han den er svakare enn før,
stundom sterkare. Lyset vibrerer.
Solhjulet står klart til å rulle
dagen ut.
Vindauga er lukka, det trekker,
han frys medan den første forsommar-varmen er på veg.
Det er tidleg, og det er svært seint.
Han kjenner korleis vinteren ennå knytter seg
i han. Han frys.
Utanfor vindauga ein trassig plante,
gyllenlakkens knopp, samanfalda energi
og eld som snart skal falde seg ut
i fargar, raude og gule
og tørste etter lys.
Ennå kulsar den slik han kulsar,
i maimorgonens kjølige pust
mot alt som lever,
mot alt som ennå lever,
mot alt som er skapt
av det same støvet.
Han veit det,
men han er ennå meir enn støv.
Og ennå er det lys nok til å sjå.
Ennå er det mogeleg,
ennå finst det ord på tunga
og ein song, djupt inne i bein, i marg.
Songen ris og mognar
og faldar seg ut.
Han tar imot.
Han syng, og lar seg synge
heilt til songen atter ein gong
samlar verden,
held den fast og svevande, samtidig
eit kort sekund, eit liv.