Monets øyelidelse
Noen år etter oppholdet i Norge fikk Monet problemer med synet. I 1912, da han var 72 år gammel, ble det klart at han hadde bilateral katarakt (3, 4). Tilstanden ble gradvis forverret, men Monet fryktet operasjon, og i 1922 var han praktisk talt blind. Noe måtte gjøres.
I januar 1923 ble han operert av øyelegen Charles Coutela (1876 – 1969). Rekonvalesensen besto av ti dagers sengeleie – uten pute – i et mørkt rom. Sandsekker ble plassert på begge sider av hodet, for å holde det i ro. Begge øynene ble dekket med bandasjer. Han fikk kun drikke buljong og te. Han ble passet på slik at den sensoriske deprivasjonen ikke skulle føre til delirium.
Monet måtte reopereres et halvt år senere, men han ble ikke fornøyd med resultatet. Sommeren 1924 fikk han imidlertid kontakt med en annen fransk øyelege, Jacques Mawas (1885 – 1976), som hjalp ham med flere par briller, og etter hvert virker det som om Monet ble tilfreds (4).
Monets sykehistorie er beskrevet i detalj. Flere har forklart Monets bilder fra hans siste år ut fra hans svekkede syn. Riktignok er det en tidsmessig sammenheng mellom Monets øyelidelse og endringer i hans kunstneriske uttrykk (5, 6). Men i en slik vurdering må man også ta i betraktning hans kunstneriske utvikling og kompenseringsmuligheter. Det er umulig å vite eksakt hvilken sammenheng det er (6, 7).
Monet fortsatte å male nesten helt frem til han døde av lungesykdom i desember 1926, 86 år gammel.