Flukten
Jeg tok peiling på Alte Brücke, men der var det tyske soldater, stålhjelmer og geværer overalt, de forberedte sprengning av broen. Jeg tvang meg til å gå rolig i en bue ned mot Neckarstaden, gaten som går langs elvebredden. Der oppdaget jeg en stor pram som var i ferd med å fylles av folk. Jeg våget ikke løpe, men da båten la fra land, kastet jeg all forsiktighet over bord, ropte og la på sprang. Rorkaren stanset og staket inn til bredden igjen, jeg hoppet om bord og visste at nå var flukten begynt for alvor.
Tre av mine medfanger satt fremst i båten og hilste forsiktig med øynene. Vel i land på nordbredden smatt vi inn i en smal gangvei mellom høye murer bratt oppover mot Philosophenhöhe. Mens dagslyset forsvant løp vi oppover og gikk deretter på småveiene innover i skogen Odenwald.
Vi hadde vanskelig for å finne et trygt skjulested. I månelyset listet vi oss stadig videre på gresset i veikanten for å unngå den knasende veigrusen. Plutselig luktet vi varm diesel og syntes å merke mennesker like foran oss i mørket. Vi mer ante enn så den tyske kontrollposten og gjorde stillferdig helomvending. Etter noen hundre meter tok vi av fra veien og inn i skogen og slo oss ned under noen grantrær med tette grener. Vi brøt granbar til seng og la oss, slitne og trette. Bare to av oss hadde frakk, så hver av dem fikk gjøre tjeneste som dobbeltdyne. Det ble ikke stort med søvn, for kort tid etter vi hadde lagt oss, begynte en voldsom kanonade mot stedet vi hadde gjort helomvending. Da forsto vi hvor nær vi hadde vært frontlinjen, og at vi nesten hadde spasert rett inn i tyskernes førstelinje.
Etter få timer grydde en gråkald skjærtorsdag. Det regnet, og vi var gjennomvåte og forfrosne. Vår samlede matforsyning besto av noen få våte kjeks, noen sukkerbiter og en flaske med vann, som vi drakk tom den første kvelden. Vi bøyde ned grener og slikket kvistene rene for dugg og regndråper. Det hjalp bare litt. I dalbunnen gikk det en liten bekk, men for å nå den, måtte vi igjennom et åpent terreng. I fullt måneskinn snek to av oss ned og fylte vannflasken for de to andre og drakk av bekken så mye det var mulig å få ned. Likevel var tørsten plagsom.
Dagene og nettene sneglet seg av sted. Det regnet ofte om dagen, mens nettene var klare og kalde. Vi tørstet, frøs og sultet – i den rekkefølgen. Føttene var iskalde, smertefulle og opphovnet. Alt var vått, også «frakkedynen». Tredje påskedag bestemte jeg meg for å dra ned til landsbyen Ziegelhausen for å undersøke situasjonen. Min «dynekamerat» slo følge. Etter en stund kom vi over en haug med tyske militæreffekter, stålhjelmer, jakker osv. Da vi kom ut på de åpne høydene ovenfor Ziegelhausen, så vi kolonne på kolonne med amerikanske lastebiler og motorsykler, det lot aldri til å ta slutt. Vi hadde greid det! Vi jublet ikke, for fangenskapet hadde plantet forsiktigheten i oss. Vi vekslet bare blikk. Men i blikket lå alt det vi følte. Vi skiltes der på bakketoppen. Kameraten ville til Heidelberg med én gang, jeg måtte dra tilbake for å varsle de to som lå igjen.
Føttene smertet, og jeg var utmattet og redd for å måtte gi opp. Det tok meg nær tre timer å finne tilbake til skjulestedet. Jeg ropte flere ganger, for jeg mente å ha funnet det rette området, men fikk ikke noe svar. Da gikk jeg inn i skogen for å lete og gikk rett på to vettskremte karer. «Hvorfor svarer dere ikke?!» Nei, de trodde jeg var blitt tatt til fange og blitt tvunget å rope for å lokke dem ut av gjemmestedet. Etter litt vann og hvile begynte marsjen tilbake til Heidelberg.