Det private
Frustrert og lei meg, uten å ta smertestillende tabletter, bestilte jeg time hos en privat klinikk samme kveld. Da jeg kom dit, var venteværelset nesten tomt, det var rolig bakgrunnsmusikk og en vennlig resepsjonist ba meg sitte ned – og jeg synes jammen å huske at hun ga meg en kopp te…
Til avtalt tid kom legen ut for å hente meg, og hjertet mitt gjorde noen ekstra byks i brystet. Han strakte frem hånden og presenterte seg med navn, for han kjente meg ikke igjen. Litt brydd ga jeg ham min hånd, presenterte meg og minnet ham om at vi hadde sett hverandre tidligere den dagen; det var samme legen som prøvde å undersøke meg på sykehuset!
Han hadde nå 20 minutter til møtet med meg. Mesteparten av tiden gikk til å snakke om helsevesenet og arbeidssituasjonen for leger fordi undersøkelsen av kneet var unnagjort på få minutter – et forstrukket leddbånd. Legen ble overrasket over hvor smertefritt han kunne undersøke meg denne gangen. Han forklarte at han tok kveldsvakter på denne private klinikken fordi arbeidsforholdene der ga ham mulighet til å utføre arbeidet som lege på en mye mer tilfredsstillende måte enn på sykehuset. At det stemte, kunne jeg bokstavelig talt føle på kroppen. Hans motivasjon for å bli lege lå i å ha kontakt med og kunne hjelpe syke mennesker. Mitt behov for hjelp og respekt ble ivaretatt, og jeg kunne dra hjem lett til sinns med sympati for den samme legen som jeg tidligere på dagen mildt sagt ikke var særlig vennlig innstilt til.
Som kommende lege ønsker jeg at arbeidsforholdene skal ligge til rette for at man faktisk kan utføre den jobben man er satt til å gjøre, på en måte som ivaretar pasientens behov for hjelp, samfunnets ønske om effektiv ressursforvaltning – og egen selvrespekt.