Kampen
Semmelweis sa om seg selv: «Jeg har en medfødt motvilje mot alt som heter skriving» (5). Han publiserte ikke selv sine funn. Men på hans vegne skrev enkelte av hans venner artikler om saken, og selv holdt han i 1850 foredrag i legeforeningen i Wien (1). Semmelweis trodde at hans oppdagelse og hans forebyggende tiltak raskt ville bli godtatt overalt. Men til hans overraskelse og forbitrelse var skepsisen stor. Hans observasjoner stred mot datidens oppfatning av sykdomsårsaker. Noen hevdet at selv om hans funn var korrekte, ville det kreve for meget tid å vaske hendene før alle gynekologiske undersøkelser. Mange leger var heller ikke villig til å erkjenne at de selv hadde skylden for mange dødsfall. Deres yrke var hellig, og deres hender kunne ikke være skitne. Både kjente obstetrikere og andre leger var blant hans motstandere, blant andre Rudolf Virchow (1821 – 1902). Virchow var en dominerende person i europeisk medisin. Han grunnla cellulærpatologien og mente lenge at Semmelweis’ oppfatninger var uforenlige med den (5, 7, 8).
Semmelweis’ sjef, professor Johann Klein (1788 – 1856), var en innbitt motstander av hans teori og saboterte et forslag om å opprette en kommisjon som skulle evaluere dens holdbarhet. Det kunne spille en rolle i denne tiden omkring 1848-revolusjonen i Wien at Semmelweis var politisk radikal, mens Klein var ytterst konservativ. Da Semmelweis’ funksjonstid utløp i 1849, nektet Klein å forlenge den, slik det var vanlig. Etter flere måneders trenering fikk Semmelweis til slutt et ubetalt privatdosentur, med den begrensning at han til demonstrasjoner og øvelser bare fikk bruke et fantompreparat. Han oppfattet dette som en fornærmelse og reiste få dager etter til sin hjemby, Budapest, uten å underrette sine venner og støttespillere i Wien (3).
Semmelweis ble i 1851 sjef for en fødselsklinikk i Budapest og i 1855 professor ved universitetet der. Han fulgte sine prinsipper og hadde gode resultater, selv om han til dels ble motarbeidet også her. Han hadde for lengst funnet ut at det sykdomsfremkallende agens også kunne overføres fra purulente sår, enten direkte eller via instrumenter eller andre gjenstander, og forholdsreglene ble tilpasset etter dette (5). Hans teori ble da mer generell og burde blitt mer akseptabel. Det naget ham at det fortsatt døde tusenvis av kvinner unødig, og han så det som sin plikt å varsle. Han overvant skrivevegringen, og i 1861 gav han ut Die Aetiologie, der Begriff und der Profylaxis des Kindbettfiebers (5). Det er et merkelig og overveldende verk på 543 sider. I første halvdel gjør Semmelweis rede for hvordan han med vitenskapelige metoder kom frem til sine konklusjoner – datainnsamling, patologisk-anatomiske sammenlikninger, statistisk analyse, hypotese og etterprøving. Men fremstillingen er formet som en sterkt personlig beretning om veien til Sannheten. Den er ordrik, kaotisk, selvopptatt og kompromissløs, med stadige gjentakelser og med 65 sidelange tabeller. I annen halvdel har misjoneringsiveren tatt makten fra ham. Den er et langt kompendium over korrespondansen med tilhengere og motstandere, brev han har skrevet og brev han har fått. Det er en flom av gjentatte argumenter, blandet med fornærmende bemerkninger.
Semmelweis sendte boken til 20 prominente obstetrikere og patologer og ventet spent på deres reaksjon. De få tilbakemeldinger som kom, var stort sett fiendtlige (6). Han sendte da åpne brev til professorene Späth og Scanzoni, sitert innledningsvis i denne artikkelen. Han sendte dessuten åpne brev til andre navngitte professorer, og i 1862 skrev han et meget langt og utførlig åpent brev til samtlige professorer i fødselshjelp i Østerrike-Ungarn (1) (fig 2). Midt i dette brevet på 45 sider, fulle av argumenter og statistikk, henvendte han seg direkte til offentligheten: «Du, familiefar, (…) hvis du ikke ønsker å bli enkemann og ikke vil at dine barn blir morløse, så kjøp klorkalk for fem øre, løs det opp i vann, og la ikke fødselshjelperen undersøke din hustru før han i ditt nærvær har vasket hendene i kloroppløsningen. Og la ikke fødselshjelperen foreta en innvendig undersøkelse før du har kjent på hans hender og forvisset deg om at han har vasket seg lenge nok til at hendene er blitt glatte» (1). Dette brakte verken ham eller hans lære større velvilje. De siste årene av sin yrkeskarriere trakk han seg bort fra fødselshjelpen og arbeidet mest som gynekolog.