Samfunnsmedisinens fall
Samfunnsmedisinen var knapt etablert som spesialitet før motbøren satte inn. Liberalistiske vinder snudde gradvis politikken bort fra felleskapsløsninger og samfunnsansvar. Nå var det enkeltmenneskene som måtte få større frihet – markedet skulle råde.
Kommunehelsetjenestereformen i 1984 medførte at de offentlige legene gikk fra å være forholdsvis autonome statlige yrkesutøvere til å bli kommunale byråkrater på mellomledernivå. Ytterligere tap av status kom i 1995, da kommunelege I ble omdefinert til medisinsk-faglig rådgiver. Et siste slag var innføringen av fastlegeordningen i 2001, som reorienterte de tidligere kommunelegene fra å være offentlige helsearbeidere med ansvar for befolkningen til private tjenesteytere med ansvar for sine listepasienter.
På sentralt nivå tapte Helsedirektoratet kampen mot departementet om faglig styring av helsetjenesten. Fylkeslegekontorene var lenge truet av nedleggelse, men endte opp med lokalt tilsynsansvar.
Den samlede effekten av disse reorganiseringene er at legenes rolle i det befolkningsrettede forebyggende helsearbeidet er svekket. Interessen for grupperettet helsearbeid på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten er laber, ikke minst på grunn av lav avlønning. Derimot stimuleres den individuelle høyrisikostrategien gjennom takstsystemet, gjennom nye muligheter for farmakologisk påvirkning av risikofaktorer og fastlegenes kontorbaserte praksis.
Koblingen mellom akademisk og praktisk samfunnsmedisin ble dessverre for dårlig. Samfunnsmedisinerne i kommunene følte i liten grad at samfunnsmedisinsk forskning gav svar på deres utfordringer. Etablering av stillinger i anvendt samfunnsmedisin ved to av landets universiteter har til nå ikke vært nok til å lukke gapet mellom grasrot og akademi.
Den samfunnsmedisinske spesialistutdanningen har så langt resultert i nær 600 spesialister, men etter år 2000 er bare en håndfull nye blitt godkjent årlig. Like bekymringsfullt er det at bare en tredel av spesialistene faktisk arbeider i samfunnsmedisinske stillinger og at under halvparten av landets kommuner har en godkjent samfunnsmedisiner som leder i primærhelsetjenesten. Denne krisen i norsk samfunnsmedisin har utløst flere utredninger og forslag om nyorientering av spesialistutdanningen. Kanskje like viktige faktorer for rekruttering er faglig anseelse, faglig autonomi og avlønning.