Barnepsykiatrien i dag
Vår empiriske kunnskap, som stort sett har kommet de siste 25 årene, står sentralt og har redusert innflytelsen fra de rene teorier. Tilknytningsteori er mer enn andre teorier forenlig med den nye kunnskapen og har fått en fremtredende plass.
De aller fleste akuttavdelinger for ungdom har kommet i løpet av det siste tiåret, og kapasiteten i det polikliniske tilbudet har økt. Men fortsatt er behandlingskapasiteten lav, og ofte er det ikke samsvar mellom forventninger og hva som kan oppnås.
Barnepsykiatrisk forskning blomstrer i alle landsdelene. Diagnosesystemene er blitt nyttige redskap, og faget er langt mer preget av kunnskap om at barn kan ha psykiatriske sykdommer. Forskningen har nødvendigvis vært knyttet til symptomer og diagnoser. Kartlegging av genetiske avvik og endret hjernefunksjon vist ved nye bildeteknikker har avdekket biologisk sårbarhet for sykdom. Samtidig har vi fått økt kunnskap om samspill mellom gener og miljø, slik at motsetningen mellom arv og miljø ikke lenger virker så relevant. Tiltak rettet mot barnets ytre miljø er like aktuelt, selv om vi vet langt mer om arvelighet og biologiske avvik ved psykiatriske lidelser. Psykoterapiforskningen kommer for fullt, og kunnskapsbasert behandling er fyndordet. Sammen med kostnad-nytte-tenkningen, som preger hele medisinen, har det ført til et klart linjeskifte. Den anbefalte behandlingen er for mange tilstander først og fremst kognitiv atferdsterapi, der man arbeider med barn og unges (feil)tolking av omgivelsene og de konsekvenser det kan ha for atferd og følelser. Også relasjonsorienterte og psykodynamiske korttidsterapier har vist effekt. Mye av behandlingen skjer direkte i forhold til barnet eller ungdommen, men familien trekkes alltid inn i større eller mindre grad. Utdanningsprogrammer for den kunnskapsbaserte behandlingen er i gang, men fortsatt er tilnærmingen til barn med problemer mange steder preget av mer langvarig kontakt med vekt på støtte.
Felles for de anbefalte terapimodellene er at de er avgrensede og fokuserte, med pedagogiske elementer. Men det er disse terapiformene som egner seg for forskning, og det er bare for disse terapiene vi har mål for effekt. Derfor kan vi i dag ha et skjevt bilde. I alle fall er kunnskapen mangelfull og for generell.
Det siste året er det blitt reist til dels skarp kritikk av vår kunnskap om barn og psykofarmaka. Effekten av sentralstimulerende medikamenter ved hyperkinetisk atferdsforstyrrelse er godt dokumentert, og nye medikamenter med færre ulemper utvikles. Men kunnskap om antidepressiver, antipsykotisk medikasjon og stemningsstabiliserende medikamenter er mangelfull, og for antidepressiver muligens feilaktig. Ofte er kunnskap om voksne applisert på barn, og behovet for selvstendig forskning i forhold til barn er påtrengende. Parallelt melder behovet for klarere diagnostiske beskrivelser seg. Barns raske utvikling gjør de diagnostiske beskrivelsene upresise, og medikamentutprøvingen kan lett skje på dårlig definerte grupper, slik at potensiell effekt kamufleres.