Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill – kreativitet og psykisk sykdom

Det ser ut til å være en sammenheng mellom skapende evner og psykiske lidelser som bipolar stemningslidelse og schizofreni. Hva dette skyldes er lite kartlagt, men nevropsykologiske studier har bidratt til å belyse noen av mekanismene som kan ligge bak denne sammenhengen. Lars Hertervig (1830 – 1902) og Carl Fredrik Hill (1849 – 1911) er to kjente skandinaviske landskapsmalere fra slutten av 1800-tallet. De led begge av psykiske sykdommer. Artikkelen tar utgangspunkt i kunstutviklingen til de to malerne, og denne diskuteres i lys av en nevrobiologisk forståelse for hvordan ulike sykdommer i hjernen påvirker kreativitet og skapende evner.

Ulike sykdommer i hjernen og nervesystemet kan påvirke kunstneres evne til å skape nye verk. Fra nevrologien er dette særlig kjent ved fokale utfall i forbindelse med hjerneslag. Filmregissøren Frederico Fellini (1920 – 93), som også var en dyktig illustratør, er et eksempel på en person som mistet mye av evnen til å tegne etter et høyresidig hjerneinfarkt (1). Den ikke-dominante hjernehalvdelen er viktig for visuell kunst, og en skade i høyre isselapp er karakterisert av visuell neglekt og tap av bildemessig skapende evner. Dette medfører tap selv hos dyktige kunstnere (2). Hos andre kan sykdommer i hjernen medføre endret kvalitet på kunstverkene, i stedet for direkte tap av kunstneriske evner. De mørke og pessimistiske bildene til Francisco de Goya (1746 – 1828) kan for eksempel ha vært et utslag av blyforgiftning på grunn av bruk av blybasert maling (3). Man har også spekulert på om den karakteristiske gulfargen på noen av Vincent van Goghs (1853 – 90) bilder skyldtes absintindusert ksantopsi (4). Av og til ser man nye, skapende evner hos personer med hjernelidelser. Dette er kanskje særlig kjent hos pasienter med frontotemporal demens, hvor det er beskrevet økende visuell kreativitet etter at sykdommen har debutert (5). Hos mange av disse pasientene ser man også en gradvis bedring i tekniske ferdigheter. Årsaken til dette er ukjent, men det ser ut til å være en viss sammenheng mellom økt visuell kreativitet og degenerasjon i fremste del av venstre tinninglapp (6).

Det har lenge vært kjent at det ser ut til å være en sammenheng mellom skapende evner og psykisk sykdom som bipolar stemningslidelse og schizofreni. Det har vært lite forskning på hjernens rolle i kreativitet og hvilke hjerneregioner som aktiveres under skapende prosesser (2). Selv om prosessene som ligger bak kunstneres skapende evner er komplekse og lite forstått, kan kanskje sykdommer som rammer bestemte hjerneregioner bidra til å belyse noen av disse. I artikkelen diskuterer vi om sammenhengen mellom den nyvunne skapende kreativiteten kan skyldes samme mekanismer hos pasienter med nevrologiske sykdommer, som frontotemporal demens, og hos pasienter med psykiske sykdommer. Vi presenterer to malere som danner grunnlaget for den videre diskusjonen omkring dette. Lars Hertervig og Carl Fredrik Hill er to kjente skandinaviske landskapsmalere fra slutten av 1800-tallet. De led begge av psykiske sykdommer. De biografiske dataene er i hovedsak basert på bøkene til kunsthistorikeren Holger Koefoed (f. 1945) (7) og psykiateren Nils Retterstøl (f. 1924) (8).

Lars Hertervig

Lars Hertervig

Lars Hertervig ble født i 1830 på Borgøya i Tysvær, Rogaland. Foreldrene var tilknyttet kvekerbevegelsen og flyttet til Stavanger da Hertervig var sju år gammel for å komme nærmere bevegelsens åndelige sentrum. Han skal tidlig ha vist interesse for tegning, og han kom etter hvert i malerlære hos kvekerlederen Endre Dahl (1816 – 85). Han lærte å lese på egen hånd og ble beskrevet som en snill og grei gutt. I 20-årsalderen begynte han som malersvenn hos grosserer og skipsreder Hans Gabriel Buchholdt Sundt (1800 – 81). Han oppdaget raskt at Hertervig hadde spesielle evner, og støttet den videre malerutdanningen hans økonomisk. Det er bevart få bilder fra denne tiden. I 1850 begynte han på Tegneskolen i Christiania, og våren 1852 drog han til Düsseldorf for videre studier, med anbefaling fra Hans Gude (1825 – 1903). Den første tiden ble han beskrevet som en lovende maler og skildret som munter og glad.

I oktober 1853, mens han var i Düsseldorf, fikk han forfølgelsestanker og led av søvnløshet etter en ulykkelig kjærlighetshistorie. Han fikk etter hvert anfall med hallusinasjoner og paranoide trekk. Sundt bad ham om å reise tilbake til Stavanger. Det ble da, i 1854, beskrevet at han snakket usammenhengende og ikke var i stand til å arbeide. Situasjonen hans så ikke ut til å bedre seg, og i 1856 ble han frivillig innlagt ved det nyopprettede Gaustad asyl. Før han drog til Gaustad, klarte han å gjøre ferdig fire store malerier, deriblant «Sommerlandskap i tordenvær» (fig 1). Han ble innlagt med diagnosen melankoli. Ettersom tilstanden ikke endret seg, ble den endret til «dementia» (som i dag omtrent ville tilsvare schizofreni) året etter. Han ble utskrevet våren 1858 uten bedring. Likevel mener man at han fikk sitt kunstneriske gjennombrudd etter oppholdet ved Gaustad. Tidligere direktør ved Gaustad sykehus, Hans Evensen (1868 – 1953), hevdet at man i Hertervigs kunst kunne spore sykdomsutviklingen (8). Det er imidlertid ikke noe som tyder på at den kunstneriske kvaliteten er blitt redusert; tvert imot er det de verkene han laget etter Gaustad-oppholdet som i dag er de mest anerkjente (fig 2).

Hertervig ble sosialt utstøtt etter Gaustad-oppholdet og trakk seg også tilbake fra menneskene omkring seg. Fra 1870 var det fattigkassen som bidrog til kost og losji for ham, og mange av de senere maleriene er malt på tapetrester og tobakkspapir. Han døde i 1902, sannsynligvis av magekreft, ved en anstalt for fattige. På samme måte som for Hill, var det særlig lyset som interesserte ham, og han har gjerne blitt omtalt som «lysets maler» (9).

Carl Fredrik Hill

Carl Fredrik Hill

Carl Fredrik Hill ble født i Lund i Skåne i 1849. Faren, Carl Johan Danielsson Hill (1793 – 1875), var professor i matematikk. Hill hadde dårlige prestasjoner på skolen og var lite interessert i fagene, med unntak av tegning. Lærerne på skolen begynte etter hvert å legge merke til evnene hans på dette feltet. Han studerte ved Kunstakademiet i 1871 – 73. Helt fra barndommen av isolerte han seg fra omgivelsene, og han fikk etter hvert store humørsvinginger. Til tross for dette utdannet han seg videre i Paris, og i 1873 kom han i kontakt med en rekke kjente kunstnere, som Camille Corot (1796 – 1875) og Gustave Courbet (1819 – 77). Tiden i Paris ble svært produktiv for Hill, og den mest berømte del av produksjonen hans ble til i tidsrommet 1875 – 77. Det var særlig lyset som opptok ham (fig 3).

Fra 1877 ble symptomene på sykdommen hans mer fremtredende. Han begynte å få forfølgelsestanker, og naboene klaget over at han ropte høyt og uartikulert om natten. Sykdommen påvirket evnen til å tegne og valget av motiv. Bildene ble etter hvert preget av gjentakelse, med forvrengte ansikter og seksuelle temaer. Disse ser ut til i større grad å ha sitt utspring i fantasien (fig 4). Det har vært en vanlig oppfatning at den kunstneriske kvaliteten på verkene hans har gått gradvis ned fra 1877(8). Det er altså særlig den tidlige produksjonen til Hill som tradisjonelt har fått stor anerkjennelse. Bildene han malte omkring 1878 er imidlertid ikke bevart. De ble ødelagt av vennene hans, da de mente at disse demonstrerte galskap og ikke hans kunstneriske evner. Hill døde i 1911 av lungebetennelse (8).

Oppgitte interessekonflikter: Ingen