Trening, læring og endring
Min forståelse går ut på at gjenvinning av hørselsfunksjon er en aktiv prosess som krever systematisk trening. Jeg skal aktivere minnespor i hjernen og få den elektroniske lyden til å bli så lik hørselsinntrykket til en normalthørende som mulig. Det har jeg langt på vei lyktes i. Her er en kort beskrivelse av hvordan jeg gikk frem.
Det første var å ta på CI-apparatet og godta lyden, selv om den var grusom. Det neste var å bestemme seg for å ha en positiv forventning til å lære å høre tale og musikk. Rytmesans og rytmeopplevelse er svært viktig for å kunne tolke et lydbilde, både musikk og tale. Bassresten jeg har hatt siden tidlig ungdom, har gitt meg en rytmeopplevelse som jeg har koblet til rytmen fra leppebevegelsene. Som sterkt tunghørt/døv lyttet jeg mye på musikk bare for å få tak i rytmen på melodiene. Når jeg hørte på musikk, beveget jeg meg ofte foran speilet slik at synssansen, sansene fra muskel- og skjelettsystemet og hørselssansen kunne jobbe sammen. Da opplevde jeg lydrytmen bedre. Disse erfaringene benyttet jeg i opptreningen med å høre med cochleaimplantat.
For å gjenkjenne lydene hentet jeg frem gamle lydminner som musikk fra ungdomstiden. Ved å konsentrere intens oppmerksomhet på hva jeg skulle høre, merket jeg at lydbildet endret seg for hver treningsfrekvens. Det var viktig å trene så lenge at jeg merket at høreopplevelsen endret seg. Jeg laget meg stadig vanskeligere treningsoppgaver, slik at hjernen arbeidet med å lage nye minnespor. Tiden per treningsøkt varierte fra 15 – 20 minutter for ord og setninger til flere timer for musikk og rytmeoppfattelse. Jeg kunne bli nokså sliten og trengte mange småpauser i løpet av dagen. Aktiv treningstid per dag var over seks timer de første to månedene.
Lydbildet endret seg relativt raskt. Allerede dagen etter lydtilkoblingen hørte jeg svarttrosten synge den vakreste ballade. Fantastisk! De påfølgende dagene og ukene utviklet lydbildet seg fra lyden fra sauebjeller til en metallisk, monoton stemme, først Donald Duck-stemmer, senere til mjauete kattestemmer, og så mer lik det jeg har i mitt minne om hvordan lyd skal være. Jeg terpet om og om igjen på ord, setninger og melodier og laget progresjon i treningen etter hvert.
Den første måneden hadde jeg lydjustering hver uke, deretter annenhver uke i fire måneder. Ifølge teknikeren hadde jeg mye hyppigere lydjustering enn det som var vanlig, men for meg var det viktig at jeg selv hadde kontroll med denne justeringen. Jeg satte stor pris på at lydteknikeren var engasjert og empatisk lyttende, og jeg kjente at det var viktig å ha en fagperson å formidle erfaringene mine til. Jeg var sykmeldt i to måneder, men burde gitt meg selv enda mer tid.