Diskusjon
Spesialforeningene viser gjennom denne undersøkelsen en klar interesse for medisinsk forskning. De aller fleste foreningene kan peke på konkrete forskningsfremmende tiltak. En firedel av spesialforeningene besvarte ikke henvendelsen. Dette er noe skuffende, ikke minst fordi 42 av de 43 som svarte, anså forskning som viktig. En mulig forklaring kan være mangel på sekretærbistand i spesialforeningene og følelsen av mange henvendelser som skal besvares, noe som ble påpekt i enkelte av svarene. Spe-sialforeningene er heterogene og spenner over både grupperinger som dekker store medisinske spesialiteter og foreninger for små spesialinteresser. Forskning er opplagt ikke like strategisk viktig for alle.
Yrkesforeningene unnlot, med unntak av Aplf, OLL og LVS, å besvare henvendelsen fra Forskningsutvalget. Dette kan tolkes som en generell manglende interesse for fagutvikling og forskning i mange yrkesfor-eninger. I Organisasjonsutvalgets innstilling foreslås et klarere organisatorisk skille mellom fagutvikling og fagpolitikk (6, 7). Resultatene av vår undersøkelse understreker behovet for sterke medisinske foreninger til å ivareta forskning og fagutvikling. Dette er særlig viktig for foreninger som dekker en medisinsk spesialitet.
Spesialforeningenes viktigste forskningsfremmende bidrag er å arrangere nasjonale møter, der forskningsresultater legges frem i form av frie, forskningsbaserte innlegg. Aktiv deltakelse ved slike møter gir faglig status, representerer noe å strekke seg etter og innebærer ofte et visst nasjonalt konkurranseelement (8). Mange av spesialforeningene legger inn en ytterligere stimulus i form av stipend ved aktiv deltakelse eller pris for særskilt godt innlegg.
Økonomiske forhold blir av flere spesialforeninger benyttet for å stimulere forsk-ning, bl.a. gjennom forskningsfond og forskningsstipend. Finansieringen sikres vanligvis ved støtte fra farmasøytisk industri. Det betyr at mulighetene for økonomisk støtte til forskning er svært forskjellig for ulike spesialforeninger. Å øremerke en del av medlemskontingenten til forskningsformål, slik én spesialforening gjorde, var kanskje det klareste uttrykket vi fant for forskningsengasjement.
Omfanget av forskningsstrategisk tenkning varierer betydelig; bare tre foreninger har forskningsutvalg, kun to anfører en generalplan som fremhever forskning. Dette samsvarer neppe med den betydning som forskningsaktivitet har som kriterium for god medisin, og det samsvarer definitivt ikke med hvordan forskning er fremhevet som oppgave både i spesial- og primærhelsetjenesten. Forskningskompetanse vil i mange sammenhenger være en nødvendig kvalitet for medisinsk lederstilling. I vår undersøkelse fremkommer det sterkeste forskningsengasjementet i spesialforeninger for medisinske disipliner som tradisjonelt ansees for å være sterke.
Spesialforeningene har et ansvar for å stimulere til forskning. Nasjonale møter med faglige innlegg som bygger på egen forskning, bør være et minimumskrav til aktivitet. Til et slikt møte kan det være en idé å samle alle postere som er presentert internasjonalt i løpet av året. Samling av unge forskere innen en disiplin med intens forskningsfaglig diskusjon er et annet godt tiltak. Legeforeningen bør premiere spesialforeninger med stor aktivitet for å fremme eget fag, ikke minst forskningsaktive for-eninger. Forskning bør være et definert satsingsområde for spesialforeningene. En vesentlig del av den økonomiske støtten fra farmasøytisk industri bør komme forskning til gode. Spesialforeningene har et særlig ansvar for at støtten fremmer de mest krevende fagaktivitetene, ikke bare benyttes til subsidiering av alle medlemmers sosiale fagaktiviteter.
Innen allmennmedisin er det konkrete planer om å etablere nye allmennmedisinske forskningsenheter med separat finansiering. Både spesial- og yrkesforeningene er pådrivere i dette arbeidet. I vår undersøkelse skiller det allmennmedisinske fagområdet seg ut med klar vilje til forskning og med planer om å benytte fagpolitiske virkemidler.
Flere foreninger påpekte nødvendigheten av en klar grenseoppgang mellom forskning på den ene siden, kvalitetsutvikling og fagutvikling på den andre. Det er essensielt at forskning og forskningsstøtte ikke drukner i behovet for allmenne, fagfremmende aktiviteter.
Forskningsengasjementet er økende i Norge. Dette innbefatter medisinsk forsk-ning. Realister, økonomer og andre i helsefaglige profesjoner har klare ambisjoner om økt forskning, og legene må ikke bli hengende etter i denne utviklingen. Legene må ikke bli bremseklosser for forskning, trauste utøvere av profesjonen, uten lederskap og uten tung deltakelse i det mest spennende som skjer, nemlig forskning. Legeforeningen har et betydelig ansvar for å stimulere til forskning og forskningsaktive holdninger. Spesialforeningene bør opptre som Legeforeningens faglige spydspisser.